Etableringsfasen

Dersom mennesker med ulike funksjonsnivåer og kognitive utfordringer, skal kunne ta i bruk sansehagen på en trygg måte, må den helst være et avgrenset og skjermet sted. Det er ideelt dersom sansehagen er utformet slik at en kan ferdes fritt på egenhånd, i fred og ro, og alltid kunne komme tilbake til utgangspunktet, uten fare for å gå seg vill.

Hagen bør ha hvileplasser, som strategisk plasserte benker, gjerder å holde i, belysning og gjerne kjente elementer. Hekker, levegger og konstruksjoner kan skjerme mot trafikk og innsyn og skape trygge rammer. Paviljonger og overbygg kan skjerme mot sterk sol, vind og regn.

Foto: Heiafolk/Åsmund Seip — k/Åsmund Seip

Husk at hagen starter innendørs, og at en vellykket sansehage er en hage som er i bruk av de den er ment for. Elementer som inviterer inn i hagen kan være til hjelp, som ulike blikkfang, skilt eller inngangsportaler. Dersom sansehagen oppleves som et sted hvor en kan finne roen og skjerme seg fra omverdenens støy og kaos, har vi kommet langt på vei.

Godkjenning til bruk av området

Du må starte med eier/ledelse og kommunen. Mindre tiltak kan være søknadsfrie, men større bygg og tekniske inngrep krever byggesøknad og fagfolk. Offentlige prosjekter må også følge anskaffelsesregler, og tiltak må være i tråd med reguleringsplan og teknisk infrastruktur.

Universell utforming av sansehagen

For å skape en oversiktlig og trygg sansehage som gir en følelse av beskyttelse, er det viktig at hagen følger anbefalingene for universell utforming, og generelt legger til rette for både ro og aktivitet på tvers av ulike funksjonsnivåer.

Variasjon vs. standardisering

Utform sansehagen slik at alle mennesker, store og små, skal kunne benytte den, på tvers av alder, høyde og funksjonsnivå. Dette øker sannsynligheten for at hagen vil bli tatt i bruk. Direktoratet for Byggkvalitet sier det godt: «En gylden regel innen universell utforming er at bygninger og uteområder tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser, også fungerer godt for alle andre». Planlegg for at mennesker som sitter i rullestol skal ha tilgang til plantekasser og kjøre rullestoler inn under eventuelle bord og arbeidsbenker. Alt trenger ikke ha samme standardhøyde og være tilrettelagt for alle brukergrupper, men variasjon kan gi utfordringer på ulike nivåer. Eksempelvis kan dere asfaltere enkelte stier for best mulig fremkommelighet, men benytte sagflis på andre. NB: Brostein er greit å unngå, da kantene kan utgjøre snublefare.

Dimensjoner, plassering og valg av materiale

Stier og eventuelle inngangsportaler bør være minimum 0,80 m i bredden, gjerne 1,5 m. De skal være farbare med rullestol og rullator (og barnevogn).
Er det stigning i terrenget, bør stiene vinkles.
Unngå høye kanter som kan utgjøre snublefeller.
Underlaget kan være plen, grus, asfalt, teglstein eller flis (unngå brostein). Varier gjerne underlaget.
Inngjerding kan være nødvendig og gjerder bør være minimum 1,5 m høye. Klatreplanter kan gjøre gjerder og murer til en del av hagen. Levegger og trær kan skjerme mot støy og mindre pene utsyn.
Hvileplasser og benker plasseres langs stiene med omhu: ryggdekning anbefales for trygghetsfølelse. Noen benker kan med fordel være tilbaketrukket en skyggefull plass, skjermet mot omverdenen, andre kan stå i solrike, mer sosiale soner.
Velg lav høyde på de fleste plantekasser, bed og bord (0,75-0,90 m), særlig derom de skal kunne nås fra rullestol.

Underlag

Varier underlaget og sørg for at stigningsforholdene er tilrettelagt for rullestol og personer som er dårlig til beins, bruker rullator etc. Bratt stigning kan oppleves utrygt og en rampe uten håndtak å holde i, hjelper sannsynligvis lite. Husk at dårlig vær, regn og is gjør framkommelighet på glatte ramper krevende. Strø gjerne asfalterte stier i sansehagen med sagflis, sand eller grus i vintersesongen. Vått løv kan bli svært glatt, samle derfor heller dette sammen på høstdugnad og benytt det som jorddekke gjennom vinteren!

Vann i hagen

En klukkende bekk, en sildrende fontene, et fuglebad, eller til og med en levende dam med vannliljer og vakende fisk, kan være en stor berikelse i sansehagen. Plasser i god avstand fra eventuelle trær, for å unngå for mye løv og barnåler i vannet.

NB: noen dammer er meldepliktige, og alle dammer skal være sikret, slik at barn ikke faller ut i. Hør med bygningsetaten om du er usikker.

Eksempler på sansehager

Oldemors hage i Botanisk hage, Oslo

Oldemors hage er en del av Botanisk hage på Tøyen, og er nok Norges mest kjente sansehage. Den er spesielt utformet for rullestolbrukere og personer med demens, og er inngjerdet, lunt og gir ro. Plantene i hagen er gamle, tradisjonsrike prydplanter og stauder og er nøye utvalgt med tanke på å stimulere sanseapparatet.

Sansehagene på Eik og Re Sykehjem i Tønsberg

Sansehagene på Eik og Re i Tønsberg fikk en oppgradering gjennom Sansehager for bedre folkehelse, et pilotprosjekt gjennomført av Økologisk Norge i 2025. Sansehagene er ypperlige eksempel på hvordan nærmiljøet kan involveres i planlegging og driften av sansehager, til glede for både de yngre og de eldre. Hagen blir en møteplass hvor unge og eldre kan så, vanne, stelle, høste og spise sammen, eller dele historier, opplevelser, leker og kunnskap. Dette styrker fellesskapet og bygger broer mellom generasjonene. Barna skaper liv og røre, mens de lærer og opplever litt om å det å bli eldre. De er også et sted hvor brukere, beboere og pårørende kan møtes for å være sammen eller gjøre noe givende sammen. Når barn besøker hagen, får de muligheten til å utforske naturens underverker. De kan lære om naturens sykluser, fra frø og jord til voksne planter – og hvordan noen planter vokser til å bli mat, mens andre gir mat til insektene som igjen pollinerer – og får en forståelse for hvor viktig naturen og dens økosystemer er for oss alle.