«Den usynlige bonden»

Kvinner har historisk sett hatt usynlige, men viktige roller i landbruket; budeier, gardskoner, seterjenter. Arbeidsoppgavene var sentrale for gardsdriften, men bonderollen falt ofte på mannen. I dag har kvinner nådd topposisjoner i landbruket. Mange av de store organisasjonene har kvinner i ledelsen. Men på gølvet står det fortsatt ikke bra til - kvinnelige bønder utgjør bare 16 prosent. Hvorfor er det slik? Hva skal til for at kvinner skal satse på gardsdrift?

Maskuliniseringen av landbruket

– Siden 1970 tallet har vi sett en stadig økende trend av maskulinisering i landbruket. Kvinnene har forlatt landbruket som følge av at arbeidskrafta har blitt overflødig først og fremst på grunn av ny teknologi og økt mekanisering, skriver Reidun Heggem i sin doktorgrad «Den nye bonden - mellom endring og kontinuitet».

Hun peker på tydelige partriarkalske strukturer som følge av oppfatningen om at gården skal følge familien og gå fra far til sønn. 

– Dette gjerne på bakgrunn av en forståelse av at menn har medfødte egenskaper som gjør dem best egnet til å innta bonderollen. Disse maskuline egenskapene skaper en hegemonisk kjønnsmakt i favør menn, skriver hun. 

Hvem er bonden? Svaret er ofte at det er den store traktoren med en mann på.

Hvem er bonden?

Karin Hovde, seniorrådgiver og nestleder ved Likestillingssenteret KUN, er opptatt av å ta opp kampen mot kjønnsroller og fordommer innad i landbruket. Hun forteller at det er forskjellige innganger til landbruket.

– Du har for eksempel «dyreinngangen» og «traktorinngangen». Og det som har dominert de siste årene er maskininngangen. Spørsmålet blir da hvilket uttrykk landbruket har utad. Hvem er bonden? Svaret er ofte at det er den store traktoren med en mann på, sier hun og fortsetter med å påpeke at synliggjøring er viktig. 

– Når man blir overrasket over å møte en kvinnelig bonde viser det bare at det er sjelden man møter en. Her har landbruket selv en rolle å spille, sier hun.

Under ØKOUKA 2020 arrangerte Økologisk Norge, i samarbeid med inspirasjonsmagasinet Ren Mat og tidsskriftet Fett, temakvelden «Kvinner i landbruket - hvorfor så få».

Se opptak fra foredrag og påfølgende samtale under.

Kvinnen går nye veier i landbruket

For inspirasjonsbonde i Landbrukets Økoløft, Stina Mehus, meldte ikke lysten til å ta over familiegården seg før i voksen alder.

– Jeg drømte egentlig ikke om å bli bonde, og tok ikke det valget før jeg ble 26 år. Da begynte jeg på landbruksskole og fikk traktoropplæring av lillebror, forteller hun. 

I dag er hun økologisk bonde på Eiketoppen gård i Drøbak. Her dyrker hun på 140 mål og driver både med ammekyr, gammelnorsk spælsau, gårdsturisme og arrangering av låvebryllup. Selv syntes Stina at arbeidsplassen matcher henne godt, med både litt landbruksproduksjon og litt folk inn på gården. 

– I min familie ble de nok veldig overrasket over at jeg valgte å ta over gården, men for meg handlet det om å innse at den ikke trengte å være lik drift som det hadde vært der i generasjonene før meg, det kunne bli mitt eget sted, sier hun. 

Stina mener at politikerne nå bør sette seg et økomål. 

– Vi er flere økologiske kvinnelige bønder enn vi er konvensjonelle, og økolandbruket har en appell til kvinner. Så om det ikke var andre gode grunner til å satse på økologisk landbruk, så kunne ihvertfall kvinneperspektivet være med, sier hun.

På samme tid viser en undersøkelse utført av AgriAnalyse at det er 10 prosent flere kvinnelige bønder i økologisk landbruk i Norge. 

Karin Hovde peker på behovet for et mangfold av bønder for å kunne forme et multifunksjonelt landbruk. 

– Kvinner bruker ofte gården og dens ressurser på nye og innovative måter, som for eksempel grønn omsorg, gårdsturisme, nisjeproduksjon eller gårdsbarnehage, sier Hovde.

Statistikken bidrar til usynliggjøring

– Tallet som viser at kvinnelige bønder kun utgjør 16 prosent av landbruket er et tulletall. Dette tallet forteller kun at den som har skrevet under søknaden for driftstilskudd er menn. Derimot sier tallet ikke noe om hvor aktiv hun og han er på gården, hvor stor produksjonen er eller hvor mye deltid de jobber, sier Hovde. 

Hun peker på at denne formen for statistikkføring er uheldig av flere grunner.

– For det første blir både politikk og tiltak formet utifra disse tallene. Men det handler også om en usynliggjøring av menneskene som jobber i landbruket, sier hun.

Hovde påpeker at det er et paradoks at man vet hvor mye hver enkelt ku melker i Norge, samtidig som man ikke vet hvor mange folk det er på hver gård og hvor mye de jobber.

– Dette er en usynliggjøring av så mange. Å få navnet sitt på papiret har vært et krav fra kvinner i landbruket i mange år, men er et teknisk problem som ikke har blitt gjort noe med, sier hun. 

Det å hjelpe til med arbeidet på gården i barne- og ungdomsårene henger sammen med hvorvidt man velger å overta som odelsgutt eller odelsjente. Og fordi arbeidet i stor grad er kjønnet oppdras og sosialiseres gutter i større grad inn i landbruket, imens jenter sosialiseres ut

Når landbruket kun tar med guttene 

Hovde peker videre på rekruttering som en viktig faktor for kjønnsbalanse i landbruket. 

– Det å hjelpe til med arbeidet på gården i barne- og ungdomsårene henger sammen med hvorvidt man velger å overta som odelsgutt eller odelsjente. Og fordi arbeidet i stor grad er kjønnet oppdras og sosialiseres gutter i større grad inn i landbruket, imens jenter sosialiseres ut, sier hun og utdyper.

– Er du med far tar du oftere del i den aktive drifta. Du kjører maskiner og er med i fjøset. Med mor er du ofte med på husarbeidet, sier hun. 

Hovde forteller videre at en undersøkelse utført blant 1000 odelsbarn viste at 60 prosent av guttene først og fremst hadde vært med far i den daglige gårdsdrifta. Blant jentene som ble spurt var det kun 14 prosent som kunne si det samme. 

– Dette gir et utslag i valget om å overta. Det er et paradoks at landbruket selv tar med guttene inn i arbeidet, og ikke jentene. Det gjør at jentene ikke får samme mulighet til å ta over som guttene gjør, sier hun.