Neste generasjon GMO

Motstanden mot det som nå kalles ”de gamle GMO-ene” har vært stor fra forbrukere, bønder, miljøvernere og folkevalgte over hele kloden. Kritikken har særlig vært knyttet til økt bruk av sprøytemidler, utbredelse av monokulturer og tap av biologisk mangfold. I tillegg har de skapt store problemer for økologiske og konvensjonelle bønder som blir ofre for GMO-forurensing. Sist men ikke minst er det stor motstand mot at GMO har gitt økt makt til noen få kjemiselskaper på bekostning av matprodusenter, forbrukere og lokale demokratier. I Norge er det ikke gitt godkjenning til hverken dyrking eller import av GMO til matproduksjon.

De første genmodifiserte plantene ble tatt i bruk i stor skala i USA på 90-tallet. Tross stort press fra kjemiselskapene som kontrollerer de genmodifiserte frøene er det i dag bare tillatt å dyrke GMO i 28 land av verdens bortimot 200 nasjoner. Det er også fortsatt bare et fåtall av våre matplanter som er genmodifisert og dyrkes i stor skala. I hovedsak er det snakk om soya, mais, raps og bomull.

I EN SIFO-RAPPORT fra februar 2017, som Nettverk for GMO-fri mat og fôr var oppdragsgiver for, oppgir kun 15 prosent av de spurte at de er positive til salg av genmodifiserte matvarer i norske butikker i framtiden. 52 prosent var negative, 27 prosent svarte vet ikke. 60 prosent av de spurte kvinnene var negative. Den viktigste begrunnelsen for at man ikke ønsket å spise denne type produkter var bekymring for hvilke konsekvenser teknologien kunne ha på natur og økosystemer. Her svarte 74 prosent at de var bekymret. Mange svarte også at de var bekymret for eventuelle konsekvenser for egen helse. Gjennomgående var kvinner og personer med høy utdanning de mest kritiske til GMO.

Sist men ikke minst er det stor motstand mot at GMO har gitt økt makt til noen få kjemiselskaper på bekostning av matprodusenter, forbrukere og lokale demokratier.

I Norge har alle landbruksorganisasjonene stått sammen i arbeidet for å opprettholde et GMO-fritt landbruk. Det gjelder både for import av GMO til dyrefôr og dyrking av GMO i Norge. Havbruksnæringen garanterer også at oppdrett i Norge ikke tillater GMO i fôret.

Norge har gjennom EØS-avtalen fått varig unntak på genteknologiområdet. Det betyr at vi kan legge den norske genteknologiloven til grunn når vi skal avgjøre søknader om godkjenning for nye GMO-er. Den norske loven ble vedtatt i 1993, og har vist seg å være særdeles framtidsrettet fordi den stiller krav om samfunnsnytte, bærekraft og etikk.

I juni i år vedtok Regjeringen å forby import av tre GM-raps og den omstridte maisen 1507. Klima- og miljøminister Vidar Helgesen uttalte samme dag at han var ekstra stolt over at forbudet mot maisen er begrunnet på rent etisk grunnlag knyttet til forholdene i dyrkingslandene. Dette er en viktig avklaring av at etikk og bærekraft er selvstendige nektelsesgrunnlag i loven. Det legger lista for kommende regjeringer som etter dette må ta hensyn til natur og bønder i de landene der GMO dyrkes. En stor seier for Økologisk Norge og alle andre som har engasjert seg!

HVA MED DE NYE, genredigerte GMO-ene? Kampen mot de gamle er langt på vei vunnet i opinionen. Men den nye, og langt mer krevende situasjonen vi nå står overfor, er utviklingen av nye genredigerte GMO-er. Den mest kjente metoden er Crispr (se ramme).

Genredigering er et fantastisk verktøy som er i ferd med å revolusjonere kreftbehandling og annen humanmedisin. Det er også mange forskere som mener den kan brukes til å forske fram friskere husdyr og matplanter som gir høyere avlinger og som er mer robuste mot klimaendringer og sykdomsangrep. Selv om det er fristende å si at dette har vi hørt mange ganger før når det gjelder GMO, er det likevel grunn til å ta innover seg at de nye metodene skiller seg vesentlig fra de gamle så lenge vi snakker om selve metoden for genmodifisering. Derfor mener Nettverk for GMO-fri mat og fôr at vi først må bygge mer kunnskap før vi tar stilling til om det kan være aktuelt å ta den nye teknologien i bruk i matproduksjon. Nettverket har aldri vært prinsipielt mot genteknologien i seg selv, men mener den krever en ekstra sterk føre-var tilnærming. Så langt har vi sagt nei til alle GMO-er fordi de undergraver en bærekraftig utvikling.

Vi kan endre verden slik vi kjenner den, for Crispr gjør det mulig å endre arvestoffet langt mer presist og på en billigere og enklere måte enn før. Dette er i utgangspunktet positivt dersom metodene brukes fornuftig. Samtidig øker faren for negative konsekvenser i takt med tempo og utbredelse. De første forsøkene med genredigering av menneskeembryo er allerede gjennomført, og debatten om hvor grensene bør gå innen humanmedisin er i full gang.

NÅR DET GJELDER matproduksjon er debatten i startgropa og problemstillingene noe annerledes. Selv om genredigering på menneskeembryo og genredigering på husdyrembryo teknisk sett kan ha likheter, vil den etiske debatten likevel være forskjellig. For begge tilfelle vil det imidlertid gå et klart skille på bruk av genredigering i terapeutisk sammenheng på enkeltindivider og det å endre genene slik at de går i arv.

Snakker vi om matplanter derimot er det snakk om GMO som skal settes ut i naturen. Et viktig skille for bruk av GMO går mellom bruk i lukkede systemer og utsetting i stor skala. Produksjon av insulin foregår i dag ved hjelp av GMO i innesluttede systemer. Dette er det så vidt jeg vet ingen som er motstandere av. Crispr vil kunne gi mange nye muligheter for fornuftig bruk av GMO på tilsvarende måter uten at dette vil være kontroversielt.

DERSOM CRISPR er så effektivt og lett tilgjengelig som mange hevder, risikerer vi imidlertid å spre nye menneskeskapte organismer i et tempo og et omfang verden aldri før har vært vitne til. Vi risikerer massespredning i økosystemene.

Et viktig skille for bruk av GMO går mellom bruk i lukkede systemer og utsetting i stor skala. Produksjon av insulin foregår i dag ved hjelp av GMO i innesluttede systemer.

Dette skiller Crispr både fra de tidligere genteknologimetodene og ikke minst fra tradisjonell husdyravl og planteforedling. Det gjør det vanskeligere å oppdage uønskede konsekvenser i tide slik at prosessen kan reverseres. Økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng snakket mye om behovet for feilvennlige systemer. Crispr kan vise seg å bli det helt motsatte. For selv om metoden gjør det mulig å være mer presis i hvor i genomet man gjør endringer, er risikoen for utilsiktede konsekvenser i økosystemene like store som ved utsetting av gamle GMO-er.

Etter min vurdering er det for tidlig å slå fast hvilke positive og negative konsekvenser genredigering vil kunne ha for verdens matproduksjon. Det som imidlertid er helt sikkert er at det er behov for en streng føre-var tilnærming og lovregulering av genredigerte organismer. Det er derfor svært positivt at et samlet Storting har vedtatt at den norske genteknologiloven bør regulere de nye GMO-ene. Loven er ikke til hinder for forskning og utvikling, men økt kunnskap er viktig. Det er bred faglig enighet om at vi fortsatt vet veldig lite om samspillet mellom de ulike genene. Naturen vil alltid være kompleks og uforutsigbar. Denne erkjennelsen bør være bakteppet når vi diskuterer hvor sikkert det er å sette ut GMO i økosystemene våre.

I DEBATTEN om det er riktig å ta i bruk GMO eller ikke er det nødvendig å vurdere hvert enkelt produkt og hver egenskap for seg. Dette kreves i dag etter genteknologiloven, og slik bør det fortsatt være også for neste generasjon GMO-er. Dette gjør det også enklere å vurdere GMO opp mot andre alternativer.

Det økologiske landbruket har en viktig oppgave i å løfte fram grunnleggende prinsipper for et bærekraftig landbruk. Dersom GMO fortsatt blir brukt som en unnskyldning for å holde liv i et miljø- og dyrefiendtlig industrilandbruk vil de nye GMO-ene raskt lide samme skjebne som de gamle.

Det positive budskapet fra FN er at det fortsatt produseres nok mat til å gi alle et balansert og næringsriktig kosthold, dersom vi fordeler mat- og produksjonsressursene rettferdig.

Det betyr at vi har tid til å skaffe mer nødvendig kunnskap om langsiktige konsekvenser av de nye GMO-ene før vi eventuelt tar dem i bruk. Og det betyr at Norge og andre land som satser på et GMO-fritt landbruk kan gjøre det med stolthet. Vel å merke så lenge vi arbeider for å gjøre vår egen matproduksjon og matimport så bærekraftig og rettferdig som mulig.

Saken er opprinnelig publisert i Ren Mat.