Bygger kretsløp på egen gård

– Vi ville drive på en måte som var i pakt med naturen, forteller Astrid Sæther, ny inspirasjonsbonde i Landbrukets Økoløft fra januar 2020. Hun driver Melhusgården Øvre sammen med mannen Halfdan Stendahl. Gården ble lagt om til økologisk drift i 2000. Om omleggingen konstaterer hun:

– Vi har ikke angret en dag!

Langsiktig mål om kretsløp

– Hva var bakgrunnen for at dere la om til økologisk drift?

– Vi ville produsere ren mat. Vi visste at det gikk an, det er jo det som har blitt gjort i alle år. Vi ville tilbake til det opprinnelige. Også hadde vi interesse for jordkultur, jordlivet og jordhelsa, forteller Astrid.

Utgangspunktet på Melhusgården var ensidig korndrift. Nå har de en allsidig produksjon, inkludert av egen gjødsel:

– Vi hadde et langsiktig mål om å få til et kretsløp på egen gård. Vi har gått fra å kjøpe inn pelletert gjødsel til å ha egne dyr.

Driver allsidig

 – Kan du fortelle litt om hva dere produserer og eventuelt litt historikk dersom dette har endret seg over tid?

Gården ble drevet av svigerfar og min mann, Halfdan Stendahl, og lagt om i 2000, forteller Astrid. Da hun og Halfdan tok over i 2010 var de allerede godt i gang med korn, potet og gras i vekstskifte. Siden har de også etablert et andelslandbruk med produksjon av 130 forskjellige grønnsaker samt bringebær til 150 medlemmer. De har bygd drivhus på 300 m2, et kjølelager til potet med kapasitet på 100 tonn. Fra før har de også korntørkeanlegg med kapasitet på 100 tonn. Kornet selges til Felleskjøpet.

– Kornsortene vi dyrker mest er bygg og havre. Halmen blir presset og graset slått til rundballer og brukt i egen besetning.

Satser på urfe

Besetningen det refereres til er landets største av storferasen Sidet Trønder- og Nordlandsfe (STN), bygd opp de siste årene.

– Vi startet med 6 dyr i 2015. Nå har vi en flokk på 125 dyr i fjøset. 42 skal kalve i år, forteller Astrid.

– Hvorfor valgte dere STN?

– Vi valgte STN fordi det er en rase som hører til i landet og i distriktet her vi bor. Det er artig å ha en lokal kurase. Det er lette og nøysomme dyr som egner seg godt i utmarka. Vi kastrerer alle oksekalver og slipper alle dyrene til fjells. De er supre på å utnytte fjellbeite, beiter de urtene de trenger og får et variert kosthold. Slik holder de seg friske. Også kjennes det på smaken – det er viltsmak på kjøttet. Dyrene er 100 prosent grasfôra, også på vinteren. Dyrene vokser i sitt eget tempo. Kastratene vokser også sakte. Slik blir kjøttet marmorert, forklarer Astrid.

Kjøttet slaktes og foredles lokalt hos Slaktehuset Eidsmo Dullum og Eidsmo Kjøtt.

– De holder til i samme bygning 10 min fra gården, så da blir det ureiste produkter, sier Astrid.

Overskuddet går til Nortura på urfeavtale. De har også økoavtale, men urfeavtale er det mest lønnsomme. Kjøttproduktene tas tilbake og selges gjennom REKO-ringen, i egen gårdsbutikk, til en lokal kafe og andelshavere.

Jordliv og pelsterapi

 – Hvorfor valgte dere å satse på andelslandbruk?

Andelslandbruk her er både et pedagogisk prosjekt og et formidlingsprosjekt, forklarer Astrid engasjert:

– Jeg er utdannet lærer og liker å snakke med folk og lære bort. Jeg tror i grunnen at bønder har mye å lære bort.

Andelslandbruk er et samarbeid mellom bønder og forbrukere der risiko for produksjonen og avlinger deles gjennom ettårige avtaler og forhåndsbetaling. På Melhusgården Øvre har andelshavere, men også andre, mulighet til å boltre seg, ikke bare i grønnsaksåkeren, men også i det nye ammekufjøset. Det er bygd for å ta imot folk og er åpent 24/7.

– Folk trenger å se sammenhengene og å få jording. Her får andelshaverne både jordliv og pelsterapi. Også er det artig å ha forskjellige folk på gården, med masse forskjellig kunnskap, slik at vi kan lære av hverandre. Jeg kan lære bort om dyrking og vekster, de kan kanskje komme med tips til hvordan bruke vekstene. Vi har blant annet en del utenlandske andelshavere som gjerne har andre måter å bruke en traust kålrot på.

Deler risiko og kunnskap

Hver uke i sesongen sender Astrid ut melding til andelshaverne om hva som foregår, ikke bare i grønnsaksåkeren, men på hele gården. I tillegg er Astrid glad for å kunne dele risikoen med å dyrke grønnsaker med kundene sine.

– Det er genialt at andelshaverne er med på å dele risikoen. Det er helt forskjellige driftsår hvert år. Utfordringer med vær og skadedyr gjør at det bestandig er år der en vekst ikke blir noe av. Som andelshaver får folk føle på kroppen at det ikke er så lett å dyrke mat. Vi skal ikke ha alle sorter tilgjengelig hele tiden. Folk får en annen forståelse. Og slik er vi med på å opplyse.

Må ligge i forkant

 – Hvilke utfordringer opplever dere med økologisk drift?

 – Utfordringene er været, alt må skje til rett tid. Men holder man tempo og skaffer seg et forsprang blir det vellykket i kornåkeren. Vi har ingen problem med kveke, men tistel og åkerdylle er utfordring hos oss. Vi håndterer dem ved å lugge dem opp med håndmakt. Der det er verst legger vi om til eng i noen år.

Omsetning kan også være utfordrende, sier Astrid, særlig av potet. De har kjølelagerkapasitet til 100 tonn på gården. I fjor fikk de levert 3.

– Vi holdt nesten på å gi opp. Nå kommer vi til å måtte levere hele lagerbeholdningen til fôr. Det er ikke noe mottak og ikke noe sug i markedet. Vi er tilsluttet Økologisk Midt-Norge og leverte tidligere via dem til St. Olavs hospital. Nå sier grossisten at sykehuset ikke etterspør økopotet, mens sykehuset sier at grossisten ikke har økopotet.

Potetdyrking uten sprøytemidler fullt mulig

 – Er det noe ved økologisk drift som du tenker at konvensjonelle bønder kan ha god nytte av?

– Absolutt, spesielt det med vårpløying. Det er få i Norge som trenger å høstpløye i forhold til jordtypen man har. Også er det bruk av fangvekster og så lite jordarbeiding som mulig. Timing og det å se og kjenne vekstene er også viktig.

For Astrid, med tonnevis av økopotet på lager, er det et paradoks at man i det konvensjonelle landbruket er redd for at det ikke vil bli produsert nok potet i Norge ved strengere regler for bruk av kjemiske plantevernmidler:

– Det er fullt mulig å produsere poteter uten å sprøyte, understreker hun.

Hun tror det er mange som har lyst til å legge om, men som ikke tør. Hun forsikrer om at det ikke er noe problem å drive økologisk:

– Spør erfarne brukere, vi vil gjerne stille opp og gi råd, sier Astrid.

Hun avslutter med å sitere fra diktet «Den lille bonden» av Roy Jacobsen:

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.

Han hører når graset gror

og når jorden på nytt skal føde.

(…)

Det er han vi må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.

Der det gror.