Ta havet tilbake og jorda i bruk!

Hele 650 mennesker møtte i midten av oktober til stormønstring for havet og jorda under  Globaliseringskonferansen 2018. 
En bred allianse for en ny fiskeri- og jordbrukspolitikk ble dannet. Alliansen lister opp ti politiske krav for framtidas primærnæringer.

Dette oppropet ble publisert i Dagbladet i etterkant av stormønstringen:

Kystfiskere og småbønder har vært grunnsteiner i oppbyggingen av Norge, men i dag er begge næringer og deres samfunnsoppdrag truet. Prisen for å gå inn i kystfisket er tidoblet på fem år og ungdom står uten sjans til å komme seg inn, mens etablerte fiskere sliter med å holde tritt i prisgaloppen. Samtidig går jordbruksarealet ned, beiteandelen ned og gårdsbruk legges ned i rekordfart, mens barrierene vokser for ungdom som vil inn i jordbruket.
Næringene trues av økende gjeld, lite bærekraftige metoder og politiske krav om effektivisering.

Krever ny retning

Tar vi ikke problemene vi står overfor seriøst og løser de ved rota, står både matsikkerhet, klima, miljø, kulturarv, kulturlandskap, og beredskap i fare.
Vi trenger en ny retning, med en ny fiskeri- og jordbrukspolitikk, ikke bare for bønder og fiskere, men som sikrer samfunnsoppdraget næringene har på vegne av fellesskapet, og som utformes i samråd mellom folk, næringene, politikere og sivilsamfunn.
Vi må stille oss disse spørsmålene: Hvordan skal ressursene fordeles og hvem skal de komme til gode? Hvilke maktstrukturer har vi i dag? Og hvilke vil vi ha for framtida? 

Kystfiskernes viktige samfunnsoppdrag trues av privatisering av fiskeressursene.

Felles rettigheter truet

De viltlevende marine ressursene i Norge eies av fellesskapet. De skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene og er en del av vår matsikkerhet. Dagens liberale politikk utfordrer våre felles rettigheter til å forvalte havets ressurser til gode for befolkning og framtidige generasjoner, en rett gitt gjennom Havrettskonvensjonen. Handels- og investeringsavtaler gir markedsadgang til næringa, men legger også stramme tøyler for forvaltning av ressursene.

Det tradisjonelle kystfisket, med små båter og skånsomme redskaper tar vare på kulturarv og miljø, og skaper flere arbeidsplasser på flere båter, som gir hver kilo fisk mer markedsverdi. Klimagassutslippene er ofte en femtedel av trålernes utslipp per tonn fisk.
Kystfiskerne har et viktigsamfunnsoppdrag, men trues av privatisering av fiskeressursene. Kvotene selges og samles på stadig færre hender, og sjarker skvises ut på grunn av politiske effektiviseringskrav som gir flere store trålere. Mindre fisk leveres på lokale mottak og fiskeindustri legges ned langs hele kysten, mens stadig mer av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet.
Vinnerne er rike redere, og tilbake står fiskere uten arbeid og et fellesskap uten kontroll over ressursene våre.

Ensidig fokus på volum og økt produksjon undergraver jordbrukets bærekraft.

Svekket matsikkerhet

Jordbruket har sammen med fiskeriet bygd opp Norges distrikter. Arealene i bratte lier og fjell har blitt tatt godt i bruk. Sauer, kyr og geiter har beita på setervoller og skogsbeiter i århundrer. Jordbruket har brakt mat, kulturarv og ivaretatt kulturlandskap fra nord til sør, men står i dag overfor mange av de samme problemene som kystfisket.
Produksjonsvolumet per arbeidstime er doblet fra 1990. Det skyldes så klart dyktige jordbrukere, men også politisk satsing på stordrift og volum. Denne satsinga skulle gjøre jordbruket robust, lønnsomt og mindre avhengig av tilskudd. Det har ikke skjedd. Tvert imot har vi et jordbruk som ikke er rustet for store værendringer, mens gjelda øker, matjorda utarmes, utslipp fra unødvendig fôrtransport øker, og selvforsyningsgraden er nede på 40 prosent.
Fall i beite og produksjon på egne areal, og dobling av kraftfôrimport de siste 15 åra gjør at norsk matsikkerhet er betydelig svekket.

Politikk i feil retning

Virkemidlene i jordbrukspolitikken styrer jordbruket bort fra de målene fellesskapet har for sektoren, og er i strid med politisk vedtatte mål for norsk jordbruk. Tilskudd til lave kraftfôrpriser og investeringsstøtte til å bygge storfjøs stimulerer bøndene til en volumproduksjon løsrevet fra arealressurser, driftsøkonomi og etterspørselen i markedet. Et ensidig fokus på volum og økt produksjon undergraver jordbrukets bærekraft, samfunnsoppdrag og legitimitet.
Våre viktigste næringer har blitt offer for et hensynsløst maktspill, hvor flere samfunnsfunksjoner står i fare. Det er uklokt å la våre ressurser gå til spille, og basere matproduksjon på import i ei tid da matjord og havressurser utarmes, og tilgangen til mat blir stadig mer presset. Derfor må det bygges bruer mellom fisket og jordbruket for å stå imot de mektige kreftene bak dagens liberaliserings-, sentraliserings- og effektiviseringspolitikk.

Sett samfunnsoppdraget i sentrum!

Det er i vår strategiske og økonomiske interesse å bygge en fiskeri- og jordbrukspolitikk der samfunnsoppdraget står i sentrum:
Der havets og jordas ressurser brukes for å sikre nok, og trygg, mat til befolkninga, verdiene tilfaller lokalsamfunn, og ressursene bevares for framtidige generasjoner. Der fiskekvoter ikke kan kjøpes opp av store selskaper og hindre unge menneskers tilgang til næringa. Der norske areal og norske ressurser brukes, og samtidig ivaretar det biologiske mangfoldet. Dette samfunnsoppdraget betyr også en solidarisk drift uten utnyttelse av hav- og jordressurser på andre land og folks bekostning.
Jordbruk og fiske i liten og mellomstor skala dekker livsviktige funksjoner i samfunnet, og er sentralt for økologisk, økonomisk og sosial bærekraft. Det handler om framtida vår: Vi må ta havet tilbake og jorda i bruk!

Vårt opprop og våre krav er åpent for tilslutning.