Glemte spørsmål i landbrukspolitikken

Nå, bare kort tid før de årlige jordbruksforhandlingene, sitter ansatte i Landbruksdepartementet, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og småbrukarlag bøyd over kompliserte regnestykker om melkepris, kjøttpriser, distriktstilskudd og regionale miljøprogrammer. For landbruket er jordbruksforhandlingene både forhandlinger om inntekt og en arena for diskusjon om de lange linjene i politikken. Men er det mulig å diskutere både tallene før og etter komma på samme tid?

Diskuterer bare desimalene

Erfaringene viser at forhandlingene i all hovedsak dreier seg om tallene etter komma. Riksrevisjonen har ettertrykkelig slått fast at på tross av gode intensjoner, oppfylles ikke de overordnete målene i landbrukspolitikken. Årlig legges det ned rundt 1000 bruk, de fleste i distriktene, dyrket areal går ned, inntekten stagnerer, og forskjellen mellom bønders inntekt og andre gruppers inntekt øker, økologisk produksjon stagnerer, selvforsyningsgraden ligger under 40 prosent samtidig som enkelte produksjoner har overproduksjon, gjelden øker...

Hva har gått galt? Ser ikke politikerne og bondeorganisasjonene skogen for bare trær? Mye av svaret ligger i de formelle og særlig uformelle rammene rundt jordbruksforhandlingene. Siden disse i hovedsak dreier seg om justeringer av gjeldende politikk, gis det lite rom for diskusjon av de drivkreftene som gir den ut- (av-)viklingen som jeg skisserte ovenfor. Bondeorganisasjonene fanges i sin egen kortsiktige strategi. Bøndene krever mye mer penger – regjeringen gir litt; men ingen diskuterer hvordan pengene brukes.

Avhengig av det som skader

I tider med vennligsinnete regjeringer er taktikken å være snill. I tider med mindre jordbruksvennlige statsråder, våger man heller ikke å fremme mer grunnleggende reformer. Hele tiden råder en fryktkultur: vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Næringen står under et kontinuerlig press, alle tanker om forandring oppfattes som potensielt farlige, og alt dreier seg om å holde stillingen. Etter forhandlingene, blir det stille. En framforhandlet avtale må respekteres.

I et slikt politisk klima blir endring et ikke-ord, og alle forslag om omfordeling en trussel. Denne fryktkulturen forsterkes av at strukturendringene som landbrukspolitikken har presset fram, har skapt en forgjeldet bondestand som er svært sårbar for forandringer. Når gjennomsnittsgjelden pr. gårdsbruk er 2,4 millioner, gjennomsnittsinntekten 190 000, og marginene pr. produsert enhet små og krympende, sprer handlingslammelsen seg til hele næringa.

Norske bønder er på kort sikt blitt avhengige av alt det som skader oss på lengre sikt: Billig kraftfôr som utkonkurrerer det fôret vi selv dyrker, støtte store investeringer som fører til økt gjeldsnivå, premiering av stordrift som desimerer antall yrkesutøvere, støtteordninger som fører til brakklegging av areal...

Må ut av tvangstrøya

Skal norsk landbruk komme ut at den tvangstrøya som landbrukspolitikken har påført næringa, må det både fra oss bønder og politikerne være vilje til å formulere klarere mål for næringa, og til å utforme virkemidler som gjør det mulig å nå målene. For hver jordbruksavtale som går blir dette vanskeligere siden hver avtale erfaringsmessig fører oss lenger fra målene og konserverer uheldige strukturer ved å investere nye milliarder i dem. Dagens landbrukspolitikk ble utformet i en tid med liten eller ingen interesse for klimaendringer, langsiktig ressursbruk, global fordeling, forholdet mellom mat og helse osv.

Det haster derfor med å:

• Gjøre jordbruksavtalen toårig for å frigjøre kapasitet i landbruksorganisasjonene for mer langsiktig tenkning – til å tenke på tallene før og ikke bare etter komma, til å tenke politikk og ikke bare tallknusing.
• Ansvarliggjøre Stortinget overfor målene i landbrukspolitikken. Kanskje også gjeninnføre en egen landbrukskomité på Stortinget.
• Nedsette en bredt sammensatt landbrukspolitisk kommisjon som kan diskutere framtidig landbrukspolitikk i et langt bredere og mer fordomsfritt perspektiv enn det som de årlige jordbruksforhandlingene gir rom for.