Trygg fisk?

Havene våre er kilde til mange miljøgifter som ble forbudt allerede for flere tiår siden. Årsakene er delte, men bunner blant annet i mangelfull sikkerhetsvurdering av industriframstilte stoffer fra myndighetenes side. Flere av disse miljøgiftene finnes i sjømat i mengder som påvirker helsen vår.

Hva som er et trygt inntak av fisk er det sprikende vurderinger av, både hos ulike myndighetsinstanser og blant forskere internasjonalt og i Norge. Merete Eggesbø ved Folkehelseinstituttet er blant fagfolkene som har stilt seg skeptisk til vurderingen av hvilke mengder som Vitenskapskomiteen for mattrygghet og Helsedirektoratet har uttalt som trygge nivåer, og hva det betyr for anbefalingene for inntak av fisk. Blant annet har en større studie som Eggesbø og andre står bak funnet klar sammenheng mellom høyt fiskeinntak under graviditeten og barns utvikling av fedme.

HELSEDIREKTORATET MENER at en rekke av studiene som har vist negative effekter er «enkeltstudier», og at det samlede bildet ikke tilsier negative effekter av fiskeinntak på myndighetenes anbefalte nivå. I stedet for å gå inn i detaljer på det samlede kunnskapsgrunnlaget, kan mer overordnede spørsmål stilles: Ved betydelig usikkerhet når det gjelder negative effekter av fiskeinntak i anbefalte mengder, skal vi vente til vi er mer sikre på effektene, eller skal vi velge å være mer føre var? Dette er et særlig relevant spørsmål gitt den dramatiske økningen i kroniske sykdommer som har skjedd i løpet av de siste hundre årene. Årsakene til økningene er langt ifra ferdig kartlagt og forstått, men må ligge i summen av miljøendringer, når det gjelder den såkalte aldersjusterte økningen. Hvis miljøgifter i fisk ikke bidrar til sykdom i den grad Eggesbø anslår, hva er det da som bidrar til økningen?

Det samme synes også å gjelde sprøytemidler i mat og sykdom. Hvis det ikke er dette som er med på å bidra til økning i sykdom i befolkningen, hva er det da? Slik kan vi gå i en evig runddans uten at noen tar ansvar for helheten og det overordnede faktum at det er vår moderne måte å innrette samfunnet på som gir oss mesteparten av våre kroniske sykdommer. Ifølge EUs lovgivning er det lovstridig å ikke bruke føre-var prinsippet, mens norsk lovgivning er noe mindre eksplisitt når det gjelder dette. For øvrig har EU nylig fremmet forslag om en betydelig justering av grenseverdier for trygt inntak av miljøgifter. Inntaket av fet fisk som i dag anbefales av norske myndigheter innebærer at disse grensene overskrides.

Spis mager fisk fra havet. Spis fet fisk en sjelden gang.

HVIS VI ØNSKER Å SPISE FISK, men også være føre var når det gjelder negative effekter på helsen, hvordan gjør vi gode valg? Når det gjelder oppdrettsfisk er det mengden marint versus vegetabilsk fôr som først og fremst avgjør hvilken mengde miljøgifter fisken inneholder. Siden for eksempel villaks har et matfat som er så godt som utelukkende marint, vil slik laks stort sett inneholde mer miljøgifter enn oppdrettslaks. Ifølge Norges sjømatråd inneholder laksefôret til konvensjonell oppdrettslaks henholdsvis 70 og 30 prosent vegetabilsk og marint fôr per vekt. Grunnen til at det ikke tillates mer marint fôr er nettopp fordi det er miljøgifter i fisk, i tillegg til at det er en ressurs det er vanskelig å få nok av. Slik ble soyafôret løsningen.

Ifølge regelverket for økologisk oppdrett skal vegetabilske kilder utgjøre maksimalt 60 prosent. Det vil si at per i dag er mengden marint fôr høyere i økologisk laks, som kan gi et høyere utslag på miljøgifter. Imidlertid stilles det også andre krav til hva slags marint fôr som brukes i økologisk laks, noe som gjør at det er uvisst hva som er den faktiske forskjellen i miljøgifter. For det finnes dessverre ikke publiserte tall som viser mengden av uønskede stoffer i økologisk laks per i dag. Oppdrettere av økologisk laks som Økologisk Norge har snakket med vil komme med tall på miljøgifter i løpet av 2020. Dersom nivåene er over grensen vil fôret renses for miljøgifter. Det er også viktig å påpeke at det er den samlede summen av fiskens kjente og ukjente miljøgifter, næringsinnhold, mikrobiota (bakterier m.m.) og eventuelt andre ukjente faktorer som er med på å bestemme helseeffektene av ulike typer fisk.

DET VI DRIVER MED på landjorda ender ofte opp i havet og sprer seg selv til avsidesliggende hav- og kystområder med hav- og luftstrømmene. Miljøgiftene i fisken har flere kilder, og de fleste kommer fra vår aktivitet på land, som skadedyrkontroll i landbruket, maling, elektriske innretninger, eller biprodukter av industriell produksjon. Selv om flere av disse stoffene i dag er forbudt, finnes de fortsatt i mengder som gjør for eksempel en del ferskvannsfisk uegnet som menneskemat.

«Spis mager fisk fra havet. Spis fet fisk en sjelden gang.» Det kan kort oppsummert være rådene føre var-forbrukeren kan følge. For det er store forskjeller i miljøgifter i mager og fet fisk. Mengden av miljøgiftene dioksiner og PCBer i torskefilet er omtrent en tiendedel av mengden i laks, ifølge forskeren Helle Knutsen ved Folkehelseinstituttet. Mengden av disse stoffene i torsk er omtrent lik mengden som finnes i konvensjonell gris og kylling. Jo fetere fisk, desto mer miljøgifter kan du anta at fisken inneholder. Blant vanlige fete fiskeslag finner vi makrell, ørret, sild, sardiner og kveite. Jo større fisk, desto mer da også. Dette har sammenheng med at de fleste miljøgifter først og fremst hoper seg opp i fett, at større fisker befinner seg lenger opp i næringskjeden og at de ofte har hatt mer tid til å akkumulere miljøgifter. Vanlige matfisker som kan vokse seg store er tunfisk og kveite, og en rekke andre fiskeslag som ikke er så vanlige å spise. I ferskvann som Mjøsa er miljøgifter et problem i blant annet mjøsørret, gjedde og abbor. Om du ønsker å bruke føre-var-prinsippet i større grad enn det våre myndigheter anbefaler når det gjelder din og dine nærmestes helse, kan du ta utgangspunkt i følgende råd: Spis fet fisk maksimalt to ganger per måned. Spis mager fisk to til fire ganger per uke.

Publisert i Ren Mat nr. 35 "Havet" 2019-20