Slipp grisen fri

SER DU DISSE FIRE HJERTENE med tallene 1 til 4 i? Nestoren innen økologisk frilandsgris i Norge, Heinrich Jung i Åsnes, peker på en reklamepamflett for Gildes kampanje Griseløftet. Den gjennomsnittlige matkunden – deg og meg – har blitt stadig mer opptatt av dyrevelferd når vi handler mat. Det ønsker også vår desidert største markedsfører av kjøttvarer å forholde seg til. Vi ber Jung om å vurdere dette tiltaket for å vinne kampen om ribbekundene før jul. Griseløftet er på produktene visualisert med noe som framstår som en merkeordning, og består av en skala fra 1 til 4 i form av hjerter forsynt med en nummerverdi. Edelgrisen er tildelt nest beste nivå 3, mens EU-grisen og den «vanlige» norske er på henholdsvis nivå 1 og 2. Helt på toppen av kvalitetsskalaen rager utegrisen, på nivå 4. Ha! Gilde innrømmer altså at utegrisen er best?

HEINRICH ER LIKEVEL KRITISK. – Du ser at de fire hjertene har like stor innbyrdes avstand, som om skalaen er jevnt stigende. Det er bare tull, vet du. I virkeligheten burde utegrishjertet være helt her borte. Heinrich tegner et hjerte med fingeren på bordet, godt utenfor Gildebrosjyren. – Så stor forskjell er det på konvensjonelt grisehold og frilandsgrisen.
Jung peker på de enkelte punktene i klassifiseringen. – Å øke plassen i bingen til hvert griseindivid med 15 % blir ikke så imponerende, hvis utgangspunktet er så lite som 0,9 kvadratmeter...
Han mener likevel at det er bra at Gilde ønsker å snakke om dyrevelferd, men mener at det er langt igjen til mål. Å produsere billig mat i store volumer og samtidig sørge for god dyrevelferd, blir som å stå i spagaten, mener Heinrich.
– Min far pleide å si at du kan ikke være litt gravid, sier han med en latter, og legger til; – Det er veldig mye godt konvensjonelt grisehold i Norge, og økologisk produksjon og frilandsgrisehold har også sider ved seg som må forbedres. Utfordringen for regelverkene til Debio, Nyt Norge og andre, er at rigide regler er svært vanskelige å definere godt nok. Til syvende og sist må du selv definere hvilke etiske holdninger du skal ha i driften.

HAN ØNSKER Dyrevernalliansens nye merkeordning velkommen.– Da er de tydelige på at de ikke har som agenda å avskaffe produksjonsdyrene, sier Jung. Han peker mot tre svære dundrer med smågriser springende mellom beina på seg. 
– Se på disse flotte purkene her ute på beitet. Ved at vi lar dem få grisunger, med naturlig inseminasjon og alt, så gir vi dem et ordentlig liv på dyrets egne premisser. Ungene blir slaktegris, de aller fleste av dem, men uten slakt ville heller ikke purka være i live. Vi kan godt se på grisen på samme måte som vi vurderer en bikube, ikke bare som individer, men at hele populasjonen er som ett individ. Jeg ønsker å la purkestammen leve evig, og da hører slakting med som en naturlig beskatning av grisen, mener bonden.

HEINRICH UTFORDRER IMIDLERTID Dyrevernalliansen til å justere ordningen slik at den passer for flere produsenter.
– Det koster det samme å få tilgang til denne klassifiseringen enten du har 20 eller 1000 griser. Jeg skulle ønske at det var en litt mer lempelig ordning som også kunne inkludere bønder med mindre grisebesetninger. Som liten bonde har du ikke råd til å gi bort én av 20 griser. Da blir du på en måte straffet for god dyrevelferd. Jeg mener absolutt ikke at store husdyrbesetninger i seg selv betyr dårligere dyrevelferd. Jeg har sett ganske store bruk drive med akseptabel dyrevelferd, faktisk også med innendørs husdyrhold. Det krever imidlertid større ressurser og spesielt god faglighet, og det er det ingen som får til dersom de økonomiske marginene er for små. Vi må aldri gå på akkord med grisenes egne behov og naturlige atferd!

– DET ER EN SKUMMEL TREND vi har sett en stund, og som vi må forsøke å snu: Veldig mange folk skjønner ikke at kjøtt har vært levende dyr. De spiser kilovis med kjøttdeig sjøl, og kaller folk som slakter eller jakter for barbarer. 
Live Svalastog Skinnes og Kristoffer Svalastog står i sitt nye gårdsslakteri på Nedre Skinnes gård i Krødsherad. Her på vestsiden av Krøderfjorden ligger Skinnesgårdene som perler på ei snor. For et kulturlandskap å være gladgris i!
– Ja, vi kaller grisene våre for Happy Pigs, fordi vi tror at du ikke får godt kjøtt om grisen ikke har det bra, forteller de.
Live er en entusiast, en historieformidler og drivkraft. Kristoffer kanskje litt mer jordet, men sammen er de et kraftsentrum i bygdesamfunnet. 
– Vi er kanskje ikke helt som de andre barna, ler Live. De møttes på NMBU i Ås, og har tilsammen en god blandingsutdanning av landbruksfag, økonomi og markedsføring. All kunnskap er god kunnskap for de som driver mangslungent gårdsbruk.

Veldig mange folk skjønner ikke at kjøtt har vært levende dyr.

– VEIT DU HVA, her har det vært både veterinærer og folk som sier de egentlig er vegetarianere for å kjøpe Happy Pigs, og det er vi skikkelig stolte av! Vi ser også at barn og unge heller vil ha kjøtt fra oss, når de opplever at dyrene her har bedre dyrevelferd, med utegang, økologisk fôr og hjemmeslakt. Flere og flere vil også ha med hode og innmat når de bestiller kjøtt fra oss. Folk ser på Youtube hvordan de skal lage pølser, og bare setter i gang, forteller bøndene.
Live kan berette at de bruker alle gode kanaler for å fortelle om gården, om dyreholdet og idealene de tror på. – Vi lever i spennende tider! Flere og flere bryr seg om dyrevelferd, og spør og graver. Alt vi driver med er i bunn og grunn å fortelle om hvorfor vi skal ta vare på jorda, behandle dyrene bra, ta hensyn til klimaet og skape en god framtid for samfunnet, oss selv og barna våre, sier de.

Kristoffer forteller at det regenerative landbruket, det som er samspill med naturen og de lokale ressursene, er det som kommer til å overta for den konvensjonelle, tærende og monokulturelle matproduksjonen. Til syvende og sist må du selv definere hvilke etiske holdninger du skal ha i driften. På Nedre Skinnes driver de med alt som gir mening og som passer for stedet: Bringebær, urkorn, fôrproduksjon, sau, jakt, krepsing og turisme. – Og så grisen i skauen da!

DET NYE GÅRDSLAKTERIET er i høst godkjent av Mattilsynet, og Live og Kristoffer gleder seg stort til å få det i drift. 
– Vi har tidligere brukt Mobilslakt, og syntes det var leit at det tilbudet forsvant. Nå har vi også fått lov av Mattilsynet til å foreta avliving ute på grisebeitet. Det er bra for grisen, og bedre matråstoffer finner du ikke, mener Live og Kristoffer.

I UNDRUMSDAL, nordøst i Vestfold, ligger Grøstadgris sitt hovedkontor, landets største produsent av økologisk frilandsgris. Gry Beate Knapstad startet Grøstadgris som et konvensjonelt bruk, sammen med sin mann, Hans Runar i 1993, med omlegging til økologisk drift i 2007. Fem år seinere, når selskapet hadde bevist at kundene virkelig ønsker seg gode, økologiske matvarer, dør plutselig Hans Runar. Tapet var enormt, men Gry Beate Knapstad og resten av ledelsen bestemte seg for å kjøre på og utvikle driften videre. De driver i dag et stort selskap med både oppdrett, frilands griseproduksjon og videreforedling av råvarene til skinker og pølser.

– Det er ikke noen halvtidsjobb akkurat, sier hun med et smil. – Fra i vinter skal også spekevarer inn i repertoaret av kvalitetsmat, i et samarbeid med Fjellgris i Valdres. Det blir spennende! Gry Beate forteller at de daglig opplever at kundene ikke stiller seg likegyldige til hvordan dyreholdet er. 
– Det hele handler om å ha respekt for dyrene, enten det er kjæledyr eller produksjonsdyr, mener hun.

GRY BEATE BYR PÅ KAFFE og gårsdagens bursdagskake i gårdens showroom. Det ligger i en liten bygning på sørsiden av tunet, med panoramavinduer ut mot grisebeitet. Herfra faller du lett i staver over hvordan dyrene jobber med landskapet. 
– Vi har bygget opp et helt anlegg for å vise fram verdien av å ha grisene på frilandsbeite. Dette er jo bare noen få av Grøstadgrisene. Vi har et fantastisk samarbeid med fire andre grisebønder som underleverandører, i tillegg til to storfebesetninger, forteller Gry Beate. Hun forklarer at det er en god løsning å benytte flere mindre besetninger, ikke minst av hensyn til dyrevelferden. 
– Har du for mange dyr på gården, blir det lett å distansere seg fra dem. Her er alle individer. Vi ser dyra våre, sier hun.

Det hele handler om å ha respekt for dyrene, enten det er kjæledyr eller produksjonsdyr.

Selv ikke det idylliske livet som frilandsgris er uten en ende. – Virksomheten her handler jo om å produsere mat til folk, men vi har fått til et fantastisk godt samarbeide med Nortura, som gjør slaktingen for oss. Vi har bygget opp gode relasjoner over lang tid, og det kommer dyrene direkte til gode. Vi møter fantastiske folk over hele linja, jeg tar av meg hatten for sjåførene som kommer hit for hente dyr til slakt, de behandler dyrene veldig hensynsfullt og godt. Jeg er rett og slett stolt av samarbeidet vårt, sier Gry Beate.

Nortura har tilpasset slakteopplegget til Grøstadgris sitt behov. – Da vi hadde drevet med gris en periode, et ungt og entusiastisk par som ikke hadde noen fortid med fjøsliv, stod det klart for oss: Vi trivdes ikke så bra med å holde dyrene innendørs. Vi startet med å gradvis la dyrene være mer og mer utendørs. Resultatet ble glade griser og glade bønder, avslutter Gry Beate.

– LA GRISEN FÅ VÆRE GRIS! postulerer Tore Jardar Skjønsholt Wirgenes med ettertrykk. I Lardal, dette vakre dalføret som Numedalslågen renner ned gjennom mot Larvik i Vestfold, setter han seg på kne foran premiepurka si, Beate. Rundt henne springer en herlig flokk med små grisunger, lekende og nysgjerrige på alt dette nye livet har å tilby dem.
– For oss her på Virgenes gård, er det regenerative landbruket det som teller: At alle elementer av gårdsdriften utfyller hverandre og at ressursene utnyttes slik at vi bygger minst like mye som vi tærer, sier Tore Jardar. 
Han forteller at frilandsgris har noen utfordringer, selv om alternativet å holde dem innendørs er helt uaktuelt.
– Frilandsgrisdriften gir en del traktorkjøring på jordene, så det er viktig å ha god rotasjon og vekstskifte. I år har vi flyttet grisene opp i skauen her, for å spare jordene, og du kan bare se selv hvordan de har jobbet med terrenget, sier bonden.

VIRGENES GÅRD ligger i ei raus slynge i Lågen, med god tilgang på vann rundt hele det store jordet. En del av gården er organisert som andelslandbruk. Jordene er delt av med strømgjerder på kryss og tvers, slik at dyr og planter kan roteres planmessig. Det gir grasbeitene tid til å vokse godt før kuene slipper til. Etter at kuene har beitet, flyttes et hønsehus på hjul inn på jordet. Grønnsaksproduksjon og fôrvekster er i gode vekstskifter. Alle dyrene bruker uteområdene aktivt hele året, selv om hønene flytter innendørs når frosten blir for hard. 
– Sluttproduktet betyr alt for oss! Ved å ikke drive med konvensjonell matproduksjon, får vi større valgfrihet til å tilpasse driften til våre lokale forutsetninger. Rasefrihet på dyrene gjør at vi kan bruke raser som tåler kulde og norsk klima. At dyrene er aktive og utendørs gir oss bedre kjøttkvalitet, rikere fettmarmorering og sunnere kjøtt. Vi kastrerer ikke rånene og lar grisungene gå lenge sammen med moren sin, forteller Tore Jardar.

Rasefrihet på dyrene gjør at vi kan bruke raser som tåler kulde og norsk klima.

TORE JARDAR KAN fortelle at egenprodusert proteinfôr er en utfordring for alle norske husdyrbønder. 
– Vi unngår å fôre med soya og hvete, og selv om vi ønsker å bruke lokalt, økologisk dyrefôr, er det ikke alltid lett å få tak i. Han forteller at de nå forsøker å spire bygg innendørs med kunstlys, som et supplement i dyrefôret. 
– Med åtte hyller i høyden i fire meters lengde, kan vi spire 100 kilo bygg i døgnet, et flott proteintilskudd!
– Men salgskanalene da? 
– Vi har vært underleverandører til Grøstadgris i mange år, men nå ønsker vi å selge mer via egne, lokale kanaler, sier Tore Jardar, og forteller at det blir mer lønnsomt, men også morsommere å ha kontakt med sluttbrukerne av maten de lager. 
– Vi bruker de lokale REKO-markedene, samt vår egen gårdsbutikk. Ved å være i direkte kontakt med de som kjøper maten, kan vi bedre fortelle om hvordan vårt dyrehold er. Du kan faktisk si at kundene våre «spiser dyrevelferd», avslutter bonden.