Biomangfold og husdyr

Egenskapene man har avlet etter har vært forskjellige i ulike deler av verden så vel som innenfor landegrenser, og bidratt til bredden av egenskaper som er avlet fram. Det er kun de siste hundre årene at genetikk er blitt inkludert i avl og siden den gang har resultatene skutt fart. Mangfoldet av egenskaper er reflektert i det genetiske mangfoldet, og det er variasjon i genetisk materiale som gjør at vi kan avle på trekk som passer produksjonsmiljø, klima og fôringsmuligheter der dyra holdes.

På slutten av 1800-tallet fantes det mange ulike storferaser i Norge og ulike landsdeler hadde egne "raser". Etter hvert ble det et mål å få en rase med god produksjon av kjøtt og melk. I 1935 ble forløperen for Avlslaget for Norsk Rødt Fe (NRF) grunnlagt som en reaksjon på at utenlandske raser i større grad ble brukt i norsk produksjon. Avlen på NRF ledet til en rase som består av en rekke av de norske rasene, men også utenlandske gener. Arbeidet har ledet til en rase som er anerkjent internasjonalt for sin gode helse og produktivitet.

Avl av kyr, sau og geit har vært drevet mot samme mål som resten av landbruket, hvor konkurransebetingelsene er kortere framfôringstid, høy ytelse og mer effektivitet. For å unngå innavl og oppnå gode avlsresultater er avlen nøye kontrollert. Dette har økt produksjonen og det produseres mer kjøtt og melk per dyr. Med de forutsetningene som ligger politisk og lett tilgang på billig kraftfôr, har de eldre rasene tapt terreng, og finnes ikke i storproduksjon på samme måte. De eldre rasene er tilpasset et mer ekstensivt produksjonssystem, der det brukes mindre kraftfôr. Det viktige arbeidet med å holde liv i bevaringsverdige raser gjøres i dag av engasjerte bønder over hele landet.

Nye raser er avlet fram for mer intensiv drift, og fungerer forskjellig i norsk natur enn eldre raser. Moderne storfe er større og tyngre enn de gamle rasene, det gir økt marktrykk og kan skade beitegrunnlaget og artsmangfoldet. Der de gamle sauerasene utnyttet kvist, løv og grovere plantemateriale utnytter den moderne rasen norsk kvit sau mer gress og urter og gir større vekst ved fôring av kraftfôr. Landskapet påvirkes av mer intensiv utnytting fra husdyra.

Hvordan avl fungerer kan vises på sau, hvor fysikken er betydelig forandret de siste 50 årene med avl. Resultatet er blant annet noe kortere bein og mer kjøttfylde, og sammen med mindre vane for å bevege seg i flokk, gjør det sauen mer sårbar for rovdyrangrep. Noen raser har også fått dårligere evne til å ta seg fram i utmark. Det vi i dag kaller gammalnorsk sau kom til Norge for 5000 år siden, og var enerådene i landet fram til 1600-1700-tallet. På 1900-tallet var det få dyr igjen av den, og den var erstattet av sau som produserte mer ull som var bedre på mekanisk håndtering. Det har de senere år vært gjort en stor innsats for å bevare gammalnorsk sau, blant annet gjennom etableringen av Norsk villsaulag i 1995. Villsaulaget estimerte populasjonen av villsau til 40 000 i 2010.

Norsk genressurssenter har det overordnede ansvaret for overvåking, bevaring og bærekraftig forvaltning av de nasjonale husdyrrasene. Gjennom samarbeid med bønder, enkeltinstitusjoner og avlslag for hver enkelt rase bidrar de til å sikre dette genetiske mangfoldet. Bevaringsarbeidet går blant annet ut på å overvåke populasjonene, gi avlsråd til bønder og raselag, gi støtte til omsøkte prosjekter, gi råd til Landbruks- og matdepartementet og organisere inntak av okser, værer og bukker til semin av de bevaringsverdige husdyrrasene. På grunn av endret miljø, produksjon, sykdomsmønster, avlsmetoder og etterspørsel er det viktig å ha et bredt spekter av genetisk materiale for bruk i framtidig avlsarbeid.

For mer informasjon, last ned basisheftet Biologisk mangfold i landbrukets tjeneste.