Hopp til innhold
Økologisk Norge

Uten matsikkerhet, ingen bærekraft

Bærekraftige kostråd må ta utgangspunkt i arealressursene i det enkelte land og bidra til matsikkerhet i en urolig verden. 

Dette er en felleskronikk.

Det virker i utgangspunktet klokt og viktig at bærekraft nå skal integreres i de nordiske kostholdsanbefalingene. De skal være klare i juni og vil ligge til grunn for nye nasjonale kostråd. Men de to «bærekraft»-artiklene som så langt er kommet på høring, gir grunn til bekymring: 

Nasjonal matsikkerhet ligger ikke til grunn for bærekraftforståelsen, og bærekraft er avgrenset til den miljømessige dimensjonen. Artikkelforfatterne beregner matens «livsløpsavtrykk» og vurderer om dette overskrider «planetære tålegrenser» for klimagassutslipp, arealbruk, ferskvann, nitrogen og fosfor. Det heter blant annet at noen land, som Norge og Finland, legger vekt på selvforsyning, men at dette ikke vil føre til miljømessig bærekraft. Videre at valget mellom import eller lokal matproduksjon primært må bestemmes av miljøavtrykket, dersom miljømessig bærekraft er målet.  

Men bærekraft kan ikke frakobles sosiale og økonomiske dimensjoner og nasjonal matsikkerhet. Dette må vurderes samlet, og ikke hver for seg. Skal arbeidet med bærekraftige kostråd resultere i reell bærekraft, er det helt avgjørende at FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) sin definisjon av bærekraftige matsystemer legges til grunn. FAO uttrykker dette som «…et matsystem som sikrer matsikkerhet og ernæring for alle på en slik måte at det økonomiske, sosiale og miljømessige grunnlaget for å sikre matsikkerhet og ernæring for kommende generasjoner ikke ødelegges».  

I artiklene dras en generell konklusjon om at et vegansk kosthold er det beste for miljøet, mens et kosthold med mye produkter fra drøvtyggere, altså ku, sau og geit, er det dårligste. Forfatterne peker også på intensiv produksjon som mer miljømessig bærekraftig enn et beitebasert, ekstensivt husdyrhold. Men for å sikre matsikkerhet og en demokratisk matproduksjon i verden er vi avhengig av at alle land bruker sine arealer best mulig til å brødfø sin befolkning. For de fleste land betyr dette drøvtyggere i ulikt omfang.

Det er ingen motsetning mellom beitebasert kjøttproduksjon og å få folk til å spise mer norsk plantemat.

Positive miljøeffekter ved beitedyr ses dessverre i stor grad bort i fra i artiklene. Drøvtyggerne har evne til å utnytte grasarealer der det ikke kan dyrkes menneskemat og de forsyner oss med husdyrgjødsel og god jordstruktur som fornybare innsatsfaktorer til planteproduksjonen. I tillegg er hele 29 % av rødlisteartene i Norge avhengig av beite og slått. Allikevel hevder artikkelforfatterne at det kan være bedre for det biologiske mangfoldet i Norge å la beiteområdene gro igjen med skog. 

Det er ingen motsetning mellom beitebasert kjøttproduksjon og å få folk til å spise mer norsk plantemat. I Norge er 45 % av landarealet egnet for utmarksbeite, men vi bruker under halvparten i dag – samtidig som importen av fôrråvare er stor. Det er ikke bærekraftig at Norge beslaglegger store landarealer i det globale sør for å produsere mer grønnsaker og belgvekster for å fø vår befolkning. Ei heller med en husdyrproduksjon som i stor grad er avhengig av importert fôrråvare.  

På deler av de 3 % vi har med dyrka jord, kan produksjonen av frukt, grønt og korn til menneskemat økes mye. Det betyr at vi må spise mer bygg og rotgrønnsaker. Det kan også dyrkes mer belgvekster i de klimatisk beste områdene av landet. Dette er helt avhengig av lønnsomme, norske verdikjeder som kan konkurrere mot import, mer norsk mat i offentlige innkjøp og forbrukere som faktisk støtter opp om disse produktene. 

Grunnleggende verdier i bærekraftige matsystemer er matsikkerhet og beredskap, tradisjonell kunnskap, solidaritet med andre land, bosetting og arbeidsplasser, kulturlandskap. biologisk mangfold, levende bygder og gode liv for mennesker og dyr. Men det er svært utfordrende, om ikke umulig, å tallfeste disse verdiene. Derfor er det krevende å ivareta disse verdiene gjennom metodikken med “planetære tålegrenser”. 

Vi som skriver under dette innlegget mener at norsk jordbruk i større grad enn i dag må baseres på lokale arealressurser og lokale kretsløp. Nye kostråd bør også bidra til dette. Men slik det fremstår nå, frykter vi at nye kostråd kan bidra til å øke importen og svekke norsk arealbruk og matsikkerhet. Det er ikke bærekraftig. 

 

Disse organisasjonene stiller seg bak kronikken:

Vilde Haarsaker, ass. generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag 
Elise Åsnes, leder i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire 
Siv Beate Eggen, leder i Norsk Seterkultur
Larissa Avelar, leder av Latin-Amerikagruppene i Norge 
Markus Hustad, daglig leder i Økologisk Norge
Turid Nordbø, leder i Norsk Gardsost
Kjetil Marstrander, Alliansen ny landbrukspolitikk
Sondre Dalen, leder i Attac Norge
Gina Gylver, leder i Natur og Ungdom

Tilbake til toppen