Hopp til innhold

Øko-regelverk

Økologisk salt?

Å lage internasjonale regler for bære-kraft, som skal fungere lokalt, kan være utfordrende og tidkrevende, skriver Markus Hustad. – Men prosessen har også en verdi i seg selv.

 

Den grønne Ø-en gir informasjon om at maten er produsert uten sprøytegifter og kunstgjødsel, med bedre husdyrhold og med omsorg for jord og natur. Ø-en er et beskyttet merke, gitt etter revisjon og oppfølging av en uavhengig instans, på oppdrag fra Mattilsynet.

Regelverk i utvikling

Økologi-regelverket er åpent og bestemmes etter faglige diskusjoner i EU og i Norge. Men hvordan fungerer det i praksis? For å tre et internasjonalt regelverk ned over matproduksjonen lokalt, kan møte utfordringer. Et aktuelt eksempel er salt. Nylig ble et nytt forslag til økoregelverket årsak til spenning og debatt.
De fleste landbruksproduksjoner i EU har relativt like regler fra land til land, men innenfor noen produksjoner settes reglene i hvert land. Det skjer gjerne når EU-landene ikke er samstemte nok til å ha felles regler. Et slikt eksempel var vin, hvor landene måtte diskutere seg imellom i flere år før man ble enige om noe regelverk som kunne favne hele EU. Her var naturlig nok Frankrike en viktig del av diskusjonen.

Natur-salt

Denne gangen var det salt som var oppe til diskusjon. Salt er et naturlig mineral, som finnes i forskjellige kjemiske sammensetninger i naturen. Det kan også fremstilles kjemisk. Fra naturen sier vi at vi utvinner salt. Det skjer gjerne fra saltgruver, hvor det er store forekomster av salter i fjell og stein, eller fra saltvann, hvor man tørker bort vannet og sitter igjen med saltet. Tyskland er et eksempel på det første. Der har de store saltgruver hvor de utvinner salt, og økomerket er et viktig stempel for flere produsenter. Flere land med kyststripe har også økomerket på salt. Men dette er nasjonale regler, i mangel av en enighet mellom landene. I Norge har vi ikke behandlet noen nasjonale regler, og har derfor ingen mulighet til å økomerke norsk salt.

Grovt sett kan vi si at det var landene med kyststripe som samlet seg i et forsøk på å etablere en ny standard for økomerket salt i hele EU. Ett av kravene var at saltet ikke kan utvinnes med skadelige sprengstoffer. Det gjør de nemlig i land som Tyskland. Landene med kyst ønsker - og har mulighet til - produksjon fra saltvann. De ønsker derfor sprengstoffene bort, mens landene uten saltvann ser mildere på bruken av sprengtoff. Det finnes lite rester av disse i saltet når det selges, argumenterer de. Økoproduksjonen bruker så snille stoffer som mulig. Men det brukes jo i produksjonen og kan gi negative miljøringvirkninger, argumenterer kysten tilbake.

Null-løsning

Forslaget om nytt regelverk for økologisk salt gikk gjennom harde diskusjoner hvor kysten gikk knallhardt ut mot innlandet i EU. På grunn av lave handelsbarrierer innad i EU kan gruve- og sprengstoff-saltet selges på bekostning av saltvanns-saltet i de landene som har det.
Resultatet ble at det ikke ble noe resultat. Avstanden var stor, og nye regler ble stanset. Det vil si at landene fortsetter med lokale tilpasninger og nasjonale regler. Øko-merket gruvesalt består.
Salt er spesielt også fordi mange mener at det som et mineral ikke bør ikke innlemmes i regelverket i det hele tatt.

Dialog for utvikling

Men prosessen peker likevel på flere viktige momenter ved regelverket for økologisk landbruk og mat. For det første viser den at det er en utfordring å lage internasjonale regler for bærekraft som skal fungere lokalt. Mellom kyst og innland er det kanskje mest bærekraftig med saltvanns-salt, men innad i gruvelandene kan økosaltet likevel spille en rolle ved å presse på for mer bærekraftige utvinningsmetoder og være et bedre alternativ enn umerket salt.
For det andre er det likevel vinning i å samarbeide internasjonalt. Den dagen landene faktisk kommer til en enighet, vil en ny standard etablere seg, og all utvinning av salt vil måtte strekke seg mot denne. Det økologiske saltet vil på den måten være en spydspiss i denne produksjonen.
Det viser også at disse prosessene kan være tungrodde og ta tid og at regelverket for økologisk langt fra er perfekt i dag. Likevel: Det gir både bonden og forbrukeren en mulighet til å velge landbruk og mat hvor bærekraft er diskutert både nasjonalt og internasjonalt og et regelverk er innført etter grundige diskusjoner.
Økologisk landbruk er en spydspiss for hele landbruket, nettopp fordi det er i kontinuerlig utvikling, og endrer seg for hele tiden å ligge i front. Både når det gjelder maten og saltet til den.

 

Tilbake til toppen