Økologisk for marked eller miljø?

Sånn er det nemlig i dag. I nasjonal strategi for økologisk landbruk som regjeringen la fram i 2018, står det at vi skal «produsere det markedet etterspør» av økologiske varer.  Det skal fungere sånn at jeg, en forbruker som handler maten min på markedet, skal kunne få det jeg ønsker meg av økologisk mat. Om det er mat som kan produseres i Norge skal mine ønsker for handlekurven informere både politikken og bonden som så skal produsere den.

Det er minst tre grunner til at Økologisk Norge krever et tallfestet økomål som alternativ.

Det første er at det i dag ikke produseres det markedet etterspør. Når jeg er i butikken sliter jeg nettopp med å finne de varene jeg ønsker meg, økologisk og produsert i Norge. Du kjenner deg kanskje igjen, og kanskje du som meg tyr til Økoguiden for å finne varene du ønsker deg? Hvordan måles etterspørsel i markedet i dag?

Det er Landbruksdirektoratet som legger frem statistikken for økologisk produksjon og salg, i en årlig rapport. Her skal man kunne få oversikt over hva som selges av økologisk mat, og dermed kunne bruke dette som et verktøy for å styre produksjonen, og øke økologisk produksjon der markedet etterspør det.

Nylig skrev kollega og prosjektleder for samarbeidsprosjektet «Landbrukets Økoløft» Kari Marte Sjøvik om begrepet «skjult etterspørsel». Her påpekes det blant annet at det i norske dagligvarebransje har blitt solgt 7 tonn økologiske epler og plommer. Likevel har én enkelt bonde, Astrid Bjørnson, solgte sine 8 tonn med epler helt på egen hånd, og sier hun kunne ha solgt mer, hadde hun bare hatt større produksjon. Enkeltbønder selger mer enn hele dagligvarekjeder til sammen!

Poenget til Sjøvik er følgende: i statistikken som skal vise hva «markedet» etterspør av økologisk mat konkluderes det med at markedet for frukt ikke er godt, og at salget går ned. Men etterspørselen Bjørnson møter regnes ikke med. 

Nettopp dette har Økologisk Norge påpekt flere ganger før, at statistikken som skal vise «markedet», ikke stemmer og dermed gir feil pekere for hvilken produksjon vi må ha for å møte ønskene våre.

Omsetningstallene i årets rapport er basert på innrapporterte og justerte tall fra et fåtall store markedsaktører. Direktoratet opplyser om bedre vekst i økosalget via Bondens marked i de store byene, enn i dagligvarebutikkene. Flere av de nettbaserte aktørene, som Oda og Dyrket ikke er tatt med i direktoratets rapport i det hele tatt, og de melder om betydelig vekst i økosalget til Økologisk Norge.

I tallene finner vi også inkonsistente tall fra år til år, slik at det er vanskelig å si noe rimelig sikkert om utviklingen i salget. Årets rapport konkluderer med en svak økning på 0,5 prosent i forbrukermarkedet for økologiske varer. Men i årets rapport er omsetningstallene for 2022 hele 6,6% høyere enn de tallene som ble oppgitt i fjorårets rapportering for det samme året. Dersom omsetningstallene i fjorårets rapport for 2022 er riktige, har ikke omsetningen fra 2022 til 2023 økt med 0,5 %, slik det står i årets rapport, men med 7,1 %.

Totalkonklusjonen blir dette: vi selger mer og kundene ønsker seg mer – økologiske varer – enn det som måles i dag. Dermed styrer vi mot feil mål, og lavere produksjon enn det «markedet» ønsker seg. Større etterspørselen er på plass! Markedsmålet fungerer ikke.

Den andre grunnen til at vi krever et tallfestet økomål er at økologisk ikke produseres for markedet, men for klima, miljø og dyrevelferd, for selve funksjonen som spydspiss i hele jordbruket.

Økologisk jordbruk bidrar til å møte klima og naturkrisa ved drift som er bedre for nettopp klima og miljø, og som hele tiden ligger i front for å utvikle enda mer bærekraftige metoder basert på helhetlige løsninger med gårdens egne ressurser som utgangspunkt. Det trenger vi mer enn noen gang!

En tredje grunn til å endre kurs og sette et konkret tallfestet økomål er at hele landbruket er enige om at dette ville vært en bedre metode å styre etter. Høsten 2023 var det konklusjonen av en evaluering av strategien for økologisk landbruk. I motsetning til et markedsmål ville dette bidratt til mer sikkerhet for investering i økologisk jordbruk, og sammen med et mål for hva det offentlige skal kjøpe inn av økologisk mat ville det bidratt til en sikrere framtid for økologisk mat og bønder i Norge. Evalueringen het kort og godt «gode intensjoner – lite handling».

Når matminister Pollestad gjentar sin tro på at markedet skal løse behovet for økologisk mat i Norge glemmer han det viktigste.

Det er ikke markedet som skal mettes med økologisk mat, men vårt felles behov for mer bærekraftig jordbruk.