Med skolehagen som kompass inn i fremtiden!

Det er vår, og på skoler over hele landet er ivrige barnehender i gang med å så frø i melkekartonger med jord, som så vannes og andektig plasseres i vinduskarmen for å få etterlengtet lys. Etter noen dager strekker små grønne spirer seg mot lyset, og etter en vår og sommer med kjærlig stell inne i klasserommet og ute i skolehagen plukkes de høye solsikkene, halloween-gresskarene skjæres ut og den sprø, søte maisen grilles på bålet. Alt dette høres unektelig koselig ut, og det er det jammen også. Kosen skal vi, om du spør meg, absolutt ikke undervurdere. Men dyrking i skolen er mer enn bare koselig, det er viktig også. Men hvorfor det?

Men dyrking i skolen er mer enn bare koselig, det er viktig også. Men hvorfor det?

De siste årene har stadig flere fattet interesse for dyrking, ikke bare i skolen, men også på hjemmebane. Både fordi det å dyrke mat selv er en meningsfull fritidsaktivitet og fordi vi lever i en urolig verden. Klimakrise, naturkatastrofer, pandemier og kriger minner oss på hvor sårbare vi mennesker egentlig er, og hva som blir viktigst i en krisesituasjon; mat og drikke. Som nasjon har Norge en av de laveste selvforsyningsgradene i verden, og det begynner å demre for flere av oss at det kanskje er lurt å gjøre noe med dette. For den vanlige kvinne i gata er det lettere å heie på de norske bøndene og dyrke noe selv i hagen enn å protestere mot import og manglende kornlagre foran Stortinget (selv om hun sikkert gjerne ville gjort det). Engasjementet kanaliseres med dyrkingen inn i noe helt håndgripelig og positivt, og forsterker følelsen av handlekraft og tilhørighet til naturen samtidig. Og vi blir til og med glade av det! De gode opplevelsene med dyrking og kunnskap om hvordan det gjøres ønsker mange å gi videre til egne barn, og til fremtidens generasjoner. Her kommer skolehagen susende i full fart inn i bildet, og det er ikke nødvendigvis størst dyrkingsareal eller flest antall dyrkede poteter som er poenget, men det er nettopp kunnskapen om hvordan maten produseres som i denne sammenhengen er gullet i hagen.

For at skolehagen som modell skal ha en solid drift og fungere over tid må det samarbeides bredt og det må satses fra politisk hold.

Det er store utfordringer ute i verden for tiden, men her hjemme sliter vi også med vårt. Du trenger ingen mastergrad for å ha fått med deg at noe har begynt å stinke i den norske skolen. Gjennom utallige kronikker og kommentarer diskuteres hva, hvorfor og hvordan ting har blitt som de har blitt. Akkurat hva som er hovedårsaken til at stadig flere elever nekter å gå på skolen, og at horder av lærere finner seg andre yrker er ikke like lett å sette fingeren på for utenforstående, men trolig er det en sammensatt suppe av ulike grunner. Utfordringene står i kø, og skolen er jo ikke i seg selv problemet, men samfunnets utfordringer kokes godt sammen og speiles ekstra tydelig nettopp her. Selv om utfordringene er mange, er selvfølgelig ikke alt helt galt, og de nye læreplanene som ble rullet ut i 2020 er malt med mange gode intensjoner. Her oppfordres det til å jobbe konkret, praktisk og tverrfaglig både med enkeltfag og med de overordnede målene i læreplanen; bærekraftig utvikling, folkehelse, livsmestring og demokrati og medborgerskap. Mange engasjerte lærere viser til nettopp læreplanen som deres utgangspunkt for å starte opp med skolehage, og sier at i skolehagen får de store ordene mening, fylles med innhold og blir håndgripelige i elevenes egen livsverden. Grønnsakssuppa smaker bedre når du har dyrket grønnsakene selv, og kan- skje får vi tro på at vi kan bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted samtidig.

Økologisk Norges skolehageprosjekt «Dyrk framtida - flere skolehager i Norge» startet opp i 2020, og siden den gang har jeg vært heldig å få følge over førti skoler i prosessen med å etablere egne skolehager. Noe av det jeg synes gjør aller sterkest inntrykk er alle enkelthistoriene om elever som har fått en bedre hverdag gjennom undervisning i skolehagen. Elever som har fått mestre ting de ikke visste de kunne. Elever som har fått øve seg på å vise omsorg; for små spirer, for hagen og for hverandre. Gjennomgående forteller lærere slike historier, om hvordan det å være i hagen betyr noe på ulikt vis for hver enkelt elev. Det er jenta som fant et fristed i hagen fra mobberne i friminuttene. Det er gutten med spisevegring som har fått et nytt forhold til grønnsaker og mat. Det er eleven med atferdsvansker som ble klassens superressurs gjennom hardt arbeid med grøftegraving og sjauing. Og ikke minst er det historiene om hvordan klassemiljøet ofte endrer seg til det bedre, hvordan elevene begynner å se hverandre på en annen måte og slutter å konkurrere, men jobber skulder ved skulder for samme mål. Det er koselig med skolehage, men det er også et sted for å fremdyrke motivasjon, glede og livsmestring. Dette gir forbedret psykisk og fysisk helse, både for hver enkelt og for oss alle.

Elevene begynner å se hverandre på en annen måte og slutter å konkurrere, men jobber skulder ved skulder for samme mål.

Det er mange grunner til å satse på skolehagen, men for at skolehagen som modell skal ha en solid drift og fungere over tid må det samarbeides bredt og det må satses fra politisk hold. Heldigvis suser det en liten, stille, men svært slagkraftig grønn bølge over landet, og på få år har mange byer og tettsteder fått etablert lokale satsninger på urbant landbruk med bybønder, nærmiljøhager, andelslandbruk og forhåpentligvis etter hvert også flere skolehager. Med alt dette forenes engasjement for gode lokalsamfunn, lokal matproduksjonen, et levende landbruk, naturen og fremtiden hånd i hånd. Det er positivt at stadig flere kommuner ønsker å styrke skolehagesakens posisjon med politiske vedtak om at alle skoler i kommunen skal ha tilgang til skolehage. Det er også verdt å merke seg at forsknings- og utdanningsinstitusjoner over hele landet nå ønsker å satse på å få skolehageundervisning inn i lærerutdanningen, slik at morgensdagens lærere skal være klare til å sette spaden i jorda fra første dag i jobb. I tillegg har regjeringen i år satt av 127 millioner for å fremme mer praktisk læring i skolen, og kunnskapsminster Ingrid Nessa Nordtun uttalte i november til Kommunal rapport: «Målet er at elevene skal få mer praktisk opplæring og trives bedre. Kommunene skal selv få velge hvordan de vil bruke tilskuddet, og da kan skolehager være et aktuelt tiltak hvis man ønsker det lokalt». Siden det rører seg godt i grasrota og nå også litt på toppen, så er det kanskje grunn til å være optimistisk på skolehagenes vegne. Men enda gjenstår en gjennomgripende offentlig forvaltning av saken i form av øremerkede midler i større skala: til stillinger, drift og kompetanseheving.

En elev sa en gang til meg at: «i skolehagen sås det frø både i jorda og hjertene våre». Det er lett å bli berørt og dratt med inn i det ekte, levende, boblende livet som rører seg i en hage, om det er hjemme, på skolen eller på nærmeste gård. Dyrking i hagen gir mat på bordet, i tillegg til håp og mening i tilværelsen. Det betyr noe. Og det er viktig. Det er på tide å trekke opp den høye visjonen for skolehagen, finne løsninger sammen og så gode frø for fremtiden. Jeg håper du tar utfordringen, Kari Nessa Nordthun!

Opprinnelig publisert i Ren Mat utgave nr 51