Nøkkeltiltak for fremtiden

Økologisk jordbruk har en viktig rolle som spydspiss for å gjøre norsk landbruk mer miljøvennlig og bærekraftig. For å fremme økologisk produksjon i Norge, har regjeringen utarbeidet en nasjonal strategi gjeldene for perioden 2018-2030. Oxford Research har nå kommet med sin evaluering av denne strategien, på oppdrag for Landbruksdirektoratet. De har kalt den, treffende nok, «Gode intensjoner – lite handling». Vi oppsummerer evalueringen her.

For få konkrete føringer

Det overordnede målet med den nasjonale strategien er å stimulere til økologisk produksjon som er etterspurt i markedet. Sentrale aktører og interessenter i verdikjeden har blitt intervjuet, og de er samstemte i sin vurdering: Økologiprogrammet oppleves som lite relevant, og strategien som overordnet og utydelig. Det påpekes at den gir for få konkrete føringer for praktisk oppfølging og lite grunnlag for handling.

Ikke fulgt opp

Strategien har tre innsatsområder: Kunnskap og kompetanse, å legge til rette for økologisk produksjon, samt utvikling av en effektiv verdikjede. Mange av de intervjuede aktørene trekker frem at innsatsområdene mangler tydelige målsetninger og at de ikke har blitt fulgt godt nok opp med hverken handlingsplaner, ansvarsområder eller midler. Jo mer markedsnære aktørene er, jo mindre får de ut av programmet. Både de store samvirkeorganisasjonene og matvarekjedene synes programmet er lite relevant for sitt daglige arbeid.

Flaskehalser

Det finnes en rekke utfordringer i verdikjeden for økologiske matvarer som bremser økt produksjon og forbruk. Dette er noen av flaskehalsene: 

→ Små produsent- og fagmiljøer hindrer samarbeid og utveksling av kunnskap. Det er større agronomiske utfordringer i økologisk enn i konvensjonell produksjon, og når fagmiljøene er for små blir det mer utfordrende å få kunnskapen som skal til for å legge om til økologisk drift.

→ Mangel på kunnskap og interesse hos konvensjonelle produsenter og rådgivere.

→ Større variasjon i avlingsnivå, kvalitet, høstetidspunkt, avsetningsmuligheter og pris medfører en større økonomisk risiko ved økologisk drift. Dette bidrar til at prisen på enkelte økologiske varer blir spesielt høy, som igjen kan begrense etterspørsel.

→ Manglende kunnskap, informasjon og markedsføring begrenser interessen for satsning. Dette går igjen gjennom hele verdikjeden.

→ Det oppleves som vanskelig å snakke opp økologisk landbruk uten å snakke ned det konvensjonelle.

→ Regelverket er komplisert, og mange opplever at det ikke er godt nok tilpasset norske forhold.

→ Usikkerhet og uforutsigbarhet rundt økonomiske og politiske rammebetingelser.

→ Stor geografisk spredning mellom produsenter fører til høye kostnader både knyttet til logistikk og produksjonsprosesser.

Den nasjonale strategien har dessverre hatt liten betydning for å løse opp i disse flaskehalsene fordi strategien ikke følges opp av en konkret handlingsplan med tilhørende midler – som igjen springer ut fra manglende politisk prioritering.

Mangelfull statistikk

Det er også vanskelig å vurdere effekten av tiltakene som har blitt gjennomført da det føres svært mangelfull statistikk. Det eksisterer rett og slett ikke et komplett bilde av norsk økologisk produksjon. Landbruksdirektoratet publiserer årlig rapportserien «Produksjon av økologiske jordbruksvarer». Dataene som hentes inn i disse rapportene baserer seg på innrapportering fra ulike dagligvareaktører og inneholder ikke tall fra netthandel. Enkelte økologiske varer omsettes dessuten i markedet som konvensjonelle produkter. Spesielt utfordrende er det at det ikke finnes noen ordentlig oversikt over import av økologiske produkter. Dermed ender man opp med et ufullstendig tallgrunnlag som ikke kan brukes til å måle effektene av arbeidet man gjør.

Andre viktige behov

Det finnes spesifikke kunnskaps- og forskningsbehov knyttet til økologisk produksjon, men få midler som er øremerket dette. Dermed er man nødt til å konkurrere med andre prosjekter. NIBIO argumenterer for at mye forskning må til for å få et gjennombrudd på økofeltet, og dette vil kreve betydelige midler og innsats. Man har god erfaring fra øremerkede potter til økoforskning fra EU-systemet, så en tilsvarende løsning burde fungere godt her også.

Norge har mange aktører som jobber med kunnskapsformidling, men tilbudet er for uoversiktlig og fragmentert. Landbrukets økoløft trekkes frem som viktig. Det dekker informasjonsbehovet, og motiverer eksisterende aktører samtidig som det rekrutterer nye.

God økonomi og lønnsomhet er selvsagt også nødvendig. Produsentene må ha stabile og forutsigbare rammevilkår. Det er mulig å få opp volumet betydelig innen mange produksjoner, men dette er knyttet til landbrukspolitikk og tilskuddssatser. Per nå oppleves ikke den økonomiske kompensasjonen som tilstrekkelig høy for å få opp volumet vesentlig. Det er også ønskelig å gå bort fra en markedsmessig målsetning og få på plass en produksjonsbasert målsetning igjen.

Uutnyttet potensial

Markedet for økologisk mat er fortsatt for lite, og man ser en lite effektiv varestrøm og ubalanse mellom produksjon og etterspørsel. Det er en begrenset andel forbrukere som er villige til å betale ekstra for økologiske produkter, en tendens som forsterkes av dyrtid. Dette gjør det utfordrende å selge produkter i høyere prissjikter, og man har ikke lykkes godt nok med å selge inn merverdien av økologiske produkter. Det ligger også et uutnyttet potensial i koblingen mellom økologisk produksjon og lokalmat. Økologisk mat vil være et naturlig bidrag inn i arbeidet med å utvikle Norge som matnasjon.

Et viktig grep for å øke andelen økologisk produksjon er offentlige innkjøp. Alle aktørene som har blitt intervjuet i evalueringen sier det har skjedd lite på dette området. I innkjøpsregelverket er økologisk underordnet pris ved anskaffelser. Det ville hatt en viktig positiv effekt å vekte dette annerledes.

Veien videre

Rapporten konkluderer i at strategien for økologisk jordbruk i liten grad har bidratt til at målene kan nås innen 2030. Aktørene som er blitt intervjuet av Oxford Research mener det er valgt fornuftige innsatsområder, men de er uenige om hvordan man bør prioritere mellom dem. Noen ønsker å ha hovedfokus på å styrke etterspørselen gjennom å dokumentere fordelene som knyttes til økologisk landbruk, for dermed å kunne selge inn merverdien økologiske produkter gir.

Næringslivet gir tilbakemeldinger om at strategien er ullen og utydelig og ikke gir dem nok å jobbe ut fra. Hovedutfordringene er at det ikke eksisterer noen tallfestede produksjonsmål, ei heller noen årlige handlingsplaner som følges opp med midler. Det er bred enighet om at det er nødvendig å rette opp i dette og få på plass målsetninger rundt både produksjon og arealbruk, samt et tallfestet prosentmål.

Per nå prioriteres ikke økologisk produksjon i tilstrekkelig grad til å få til de ambisjonene som ligger i den nasjonale strategien. Det som skjer på feltet oppstår i stor grad uavhengig av økologiprogrammet.