Har vi nok jord?

Matsikkerhet handler om tilgang til god jord å dyrke mat på. Her i landet har vi nå bare igjen 1600 kvadratmeter fulldyrka jord pr person. I tillegg kommer overflatedyrka arealer og innmarksbeiter på litt over 400 kvadratmeter.

Jord gir mat

Gjennom industrialiseringen av samfunnet, er folk flest blitt koblet av sammenhengen mellom jord og mat. Det er lett å tenke at jord ikke er viktig, vi kan bare importere den maten vi trenger. I en urolig verden med et klima i endring, er det klokt å satse på dette?
En del av oss dyrker selv, og kjøkkenhager blir stadig mer populært. Mange opplever da at selv ganske små jordlapper kan gi mye mat. Hundre kvadratmeter kan gi omkring 400 kilo grønnsaker eller 200 kilo poteter med økologiske metoder, altså mer enn 1 kilo grønnsaker eller en halv kilo poteter, hver dag hele året gjennom. Et bra tilskudd til en families matbudsjett.
Både skolehager, andelslandbruk og markedshager viser også at det går an å få gode avlinger med økologiske metoder.

Jordhelse

Dyktige økobønder går foran og utvikler metoder for bedre jordhelsa. Det økologiske landbruket handler grunnleggende om å utvikle en stadig bedre praksis for å pleie jorda og forebygge problemer i produksjonen av mat og fôr, gjennom å bygge god jordhelse. En god og fruktbar jord med god struktur er viktig både for å møte klimaendringene, redusere klimaproblemene og for det avlingsnivået jorda kan gi. Å utvikle og dele ny kunnskap om hvordan man kan bygge god jordhelse, er dermed også viktig for vår sikkerhet for tilstrekkelig matforsyning i framtida. Helsa til alle deler av matsystemet henger sammen og er avhengige av hverandre. Derfor er jordhelse også en viktig del av økologisk matproduksjon. I det siste har det blitt snakket mye om regenerativt jordbruk. Disse metodene springer ut av det økologiske landbruket og er en selvsagt del av alle økologiske bruk.

Effektivitetskrav

Naturen gjør at mye av matjorda her i landet er små teiger som ligger spredt, bratt, høyt eller langt mot nord. Men kravene til bondens arbeidseffektivitet har økt, og stadig mer av tidligere dyrka arealer regnes som ikke drivverdige og går ut av bruk.  Også relativt bynære arealer med tidlig og varm, rik moldjord går ofte ut av produksjon hvis arealene er for små til å kunne drives med store maskiner.
Kravene har også ført til at mye av den beste kornjorda blir leid bort, og investeringer i viktige tiltak som drenering blir utsatt. I en spørreundersøkelse utført av Agri Analyse i 2019 ble det estimert at om lag 19 prosent av kornarealet i landet, 555 000 dekar, er dårlig drenert. Men kornentreprenører med store maskiner som skal rekke over store arealer, må kjøre traktor på jorden, også når jorda er altfor våt. Et resultat er at jorda mange steder er blitt hardpakket og dermed utsatt for store skader ved både flom og tørke. Værtyper det kun ser ut til at vi får mer av.

Utbyggingspress

De store arealene med den beste matjorda, den som kan brukes til å dyrke mye korn og grønnsaker, ligger der folk har bodd i uminnelige tider, rundt de største byene der vi har størst befolkningsvekst. Her er jorda stadig under press for å bli «omdisponert», altså nedbygd i stedet for å produsere mat.
De siste tiårene har bygging av boliger, næringsbygg og stadig bredere veier, ført til at titusenvis av dekar god matjord har blitt bygget ned. For det er den enkelte kommune som bestemmer over arealbruken, og ofte blir da utbygging viktigere enn mat «akkurat her». Og i områder med store arealer, er det lett å tenke at «vi tar da bare litt». På kort sikt kan ikke matproduksjon konkurrere mot samferdsel og tomtepriser, selv ikke i de beste områdene rundt Oslofjorden, flatbygdene på Innlandet, Trøndelag og Jæren.

Svekket matsikkerhet

Etter andre verdenskrig har vi her i landet bygd ned hele 1,2 millioner dekar, og mye av det var egnet til matkornproduksjon. Arealer som har vært nydyrka for å erstatte tapene, har langt fra samme kvalitet og produksjonskapasitet som de arealene som er gått tapt.  I Norge har vi lenge vært bortskjemt med høy kjøpekraft og relativt billig mat. Pris til bonden er strengt regulert, og få mennesker i verden bruker like lav andel av inntekta si på mat.
Verdensmarkedet er annerledes. Blir det mindre mat å få kjøpt, stiger prisene. Rike land kan alltids få kjøpt, vi har mer til å betale for korn til husdyrfôr, enn sultne folk i fattigere land har til mat.
Globaliseringen har gjort det lett å importere mat og fôr, og hver og en av oss legger på den måten beslag på betydelige landarealer og vannressurser i andre land.
Slik har vi gjort oss avhengige av at andre land vil dyrke og selge til oss. Det går bra så lenge noen har mat de er villige til å selge. Men det svekker vår matsikkerhet.

Kan vi få bedre matsikkerhet?

Kommunene bestemmer selv hva arealene skal brukes til. Lokalpolitikere kan altså bestemme seg for at matjorda i din kommune skal brukes til matproduksjon.
Nå i høst la regjeringen fram en ny jordvernstrategi, med et innskjerpa mål om å redusere nedbyggingen av matjord til 2000 dekar pr år. Det vil være mer enn en halvering fra dagens nivå.
Dyktige økobønder går foran og utvikler metoder for å bedre jordhelsa. Gjennom god økologisk agronomi vet vi at jorda blir mer levende, gir bedre avlinger og bedre tåler flom og tørke.
For en tid tilbake bestemte regjeringen at de vil gjenoppbygge kornlagre og nylig kom nyheten om at de vil endre veinormalen, slik at bygging av nye motorveier skal ødelegge mindre matjord og natur.