Skolehagen: En del av vår totale beredskap

EN LAV SUMMING LIGGER over skolehagen, der ivrige skoleelever er i full sving. Et barn bøyer seg konsentrert over spirende grønnsaker og vanner med forsiktige bevegelser, mens andre følger en bie som svirrer mellom solsikkene, dypt fascinerte. I skolehagen lærer elevene mer enn å dyrke gulrøtter og poteter. De lærer å ta vare på ressursene rundt seg, forstå naturens rytme og samarbeide om noe som er større enn dem selv. I skolehagen dyrkes ikke bare mat, men også kunnskap, ansvar og en stille form for beredskap, rotfestet i natur, fellesskap og framtidstro.

I den økologiske skolehagen får elevene følge råvarene fra jord til bord gjennom en hel sesong. De ser hvordan et frø blir til mat, uten bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel. Samtidig får de praktiske ferdigheter og kunnskap om bærekraftig matproduksjon, noe som vil gagne dem senere i livet, og som kan bli avgjørende i en krisesituasjon dersom forsyningslinjene svikter. Det er nettopp denne typen kompetanse myndighetene etterlyser i totalforsvarsåret 2026, der både kommuner og innbyggere oppfordres til å styrke beredskapen.

Det er nettopp denne typen kompetanse myndighetene etterlyser i totalforsvarsåret 2026, der både kommuner og innbyggere oppfordres til å styrke beredskapen.

PANDEMI, EKSTERMVÆR OG KRIG har preget nyhetsbildet de siste årene. Økte matpriser og perioder med knapphet på varer og innsatsfaktorer har synliggjort hvor sårbart matsystemet vårt er. Når energi- og transportkostnader øker, stiger også prisene på mat og kunstgjødsel, blant annet som følge av dyrere produksjon og logistikk. Selv om Norge produserer noe av maten selv, er landbruket i stor grad avhengig av import.

Selvforsyningsgraden har de siste årene ligget på mellom 41 og 46 prosent inkludert fisk. Når det korrigeres for import av fôrråvarer, er andelen betydelig lavere. Det betyr at norsk matproduksjon er tett knyttet til globale markeder og sårbar for forstyrrelser langt utenfor landets grenser.

I totalforsvarsåret 2026 ønsker myndighetene at kommunene øver seg på å håndtere alvorlige kriser. Egenberedskap handler om å kunne dekke grunnleggende behov som mat og drikke dersom det uforutsette skjer. Totalberedskapskommisjonen slo i NOU-en Nå er det alvor fast at matsikkerhet og robuste lokalsamfunn er avgjørende for nasjonal trygghet.

Her kommer skolehagen inn som en konkret arena for samberging. I en krise er det fellesskapet som bærer, ikke enkeltindividet alene. Å ha tilgang til en produktiv skolehage i nærmiljøet, basert på lokale ressurser og med lav avhengighet av eksterne innsatsfaktorer, er beredskap i praksis. Det handler ikke nødvendigvis om selvberging, men om å styrke evnen til å stå i utfordringer sammen.

I ØKOLOGISKE SKOLEHAGER etterstrebes en drift som ligger tett på naturens egne kretsløp, med få eksterne innsatsfaktorer, i tråd med prinsippene i økologisk landbruk. Når barn lærer å dyrke mat, får de ikke bare en mer variert og praktisk skolehverdag, de får også innsikt i hvordan mat kan produseres på en bærekraftig måte.

Å dyrke mat med lokale ressurser er kunnskap vi kan få bruk for i en krisesituasjon, men det gir også en dypere forståelse av sammenhengene i matsystemet. Kunstgjødsel kan erstattes med kompost, husdyrgjødsel og nitrogenfikserende vekster som binder næring i jorda. Kjemisk-syntetiske sprøytemidler kan byttes ut med luking eller tildekking med insektsduk, bruk av nyttedyr som marihøner og andre naturbaserte løsninger som jorddekke og plantebaserte midler.

Slik kunnskap gjør oss mindre sårbare dersom tilgangen på innsatsfaktorer blir begrenset. Det gir også respekt for ressursene vi er avhengige av, og for arbeidet som ligger bak maten vi spiser.

SKOLEHAGER ER MER enn grønne uteområder som gir avbrekk fra klasseromsundervisningen. De er levende, tverrfaglige læringsarenaer der elever får oppleve fag som mat og helse, naturfag og matematikk i praksis. Når de sår, steller planter og lager mat av egen avling, lærer de hva bærekraft faktisk innebærer i hverdagen.

Historisk har skolehager også hatt en viktig beredskapsrolle. Under begge verdenskrigene bidro de til matforsyningen, særlig i byene hvor matmangelen var størst. Avlingene fra skolehagene ble et konkret supplement til husholdningenes mattilgang.

Historisk har skolehager også hatt en viktig beredskapsrolle. Under begge verdenskrigene bidro de til matforsyningen, særlig i byene hvor matmangelen var størst.

Erfaringene fra første verdenskrig førte til at skolehagene ble styrket i mellomkrigstiden. Hagebruk fikk plass i lærerutdanningene, og med statlig støtte kunne skolehagene igjen spille en rolle under andre verdenskrig. Senere ble mange skolehager lagt ned, og ved inngangen til 2000-tallet var det få igjen.

Skolehagens historie viser at kunnskap og infrastruktur må være på plass før krisen rammer. Det tar tid å bygge opp både kompetanse og dyrkingsmiljøer. Samtidig kan skolehager bidra til rekruttering til et landbruk som trenger nye hender og hoder. Mister vi kunnskapen om dyrking, mister vi også langt på vei evnen til å brødfø oss selv.

Skolehagens historie viser at kunnskap og infrastruktur må være på plass før krisen rammer.

DE SISTE ÅRENE har interessen for skolehager økt betydelig. Prosjekter som vårt skolehageprosjekt «Dyrk framtida - flere skolehager i Norge» har bidratt til etablering av 85 skolehager siden 2020, og interessen blant skoler er stor. Likevel er tilbudet sårbart. Prosjektet vårt er i sin helhet finansiert av Sparebankstiftelsen DNB, ikke av statlige midler.

I dag er skolehager i stor grad drevet fram av ildsjeler, prosjektmidler og kortsiktige initiativ. Kommuneøkonomi er ofte avgjørende for om tilbudet finnes. I noen kommuner er det etablert støtteordninger og egne ressurspersoner, mens andre steder mangler både midler og struktur. Resultatet er store forskjeller mellom kommunene.

Matberedskap kan ikke hvile på dugnad alene. Når engasjementet forsvinner, forsvinner også kompetansen og infrastrukturen som er bygget opp. Skal skolehagene bli en reell del av beredskapen, trengs nasjonale rammer og forutsigbar finansiering.

I arbeidet med en mer praktisk skole har skolehager blitt løftet fram som et eksempel på meningsfull læring. Skal de også fungere som beredskapstiltak, må de forankres tydeligere i nasjonal politikk. En helhetlig satsing kan gjøre skolehagen til en varig del av norsk skole, i hele landet, og til en styrke for både matsikkerhet og lokalsamfunn.

Skal [skolehagene] også fungere som beredskapstiltak, må de forankres tydeligere i nasjonal politikk.

SKOLEHAGEN ER MER ENN ET PEDAGOGISK PROSJEKT. Den kan være en konkret del av lokalsamfunnets beredskap – der barn lærer å dyrke mat, forstå ressursene rundt seg og samarbeide om løsninger vi kan få bruk for i en mer uforutsigbar framtid.